Til venner og bekjente

Denne bloggen ble opprettet i dagene jeg ventet svar på vevsprøvene som senere påviste brystkreft. Gikk på veggene, samtidig tilnærmet lammet av frykt. Bloggen ble et rop til andre i liknende situasjon. Og svar fikk jeg. Rørende oppmuntring og omtanke fra fremmede.

Det største sjokket har lagt seg. Jeg ser framover / utover / oppover. Gjør hva jeg kan på min side, resten må jeg legge i hendene på leger, sykesøstre og hvem vet hva, skjebnen..? Livet er snudd på hodet. Noe bra kommer alltid utav det og. Har på merkelig vis hatt på følelsen av at noe nærmet seg. Tror vel at kropp, sjel, bevissthet henger ganske tett sammen. Dere som vil kan altså her følge med på behandling og tanker som måtte dukke opp. Mange av dere treffer jeg uansett, (men da kan vi alltids snakke om noe annet, det trenger jeg og... ). Takker dere for alle fine tekstmeldinger og gode samtaler!

Og til dere ukjente- igjen: Takk for oppmuntringen! Takk for at dere tar dere tid til dette når dere selv er i en vanskelig livssituasjon.

(Bilde herifra)

Bloggstart - Kul i brystet

14. desember 2010 oppdaget jeg tilfeldigvis en liten, hard kul i høyre bryst, like over brystvorten og like under huden.
15. desember fikk jeg legetime og ble henvist videre til Haukeland.
21. desember: Etter mammografi og ultralyd var konklusjonen at dette ikke så bra ut. Endring i hele brystet og noe med en lymfeknute i armhulen. Vevsprøve ble tatt og skal bekrefte. Men legen ba meg innstille meg på dårlig nytt og snarlig planlegging av behandling.

Uvirkelig å ta buss ned til byen. Se gamle mennsker, tenke at noen får leve en god stund. Finne den tommest mulig kafeen og prøve å ikke bryte sammen, ikke enda, komme meg hjem først. Med hurtigbåt. Gå opp mot huset, vårt fine, fine hus ved sjøen. Drømmen vår. Guttene våre inne i stuen. De tre små guttene. Stoppe opp i mørket, noen meter fra porten og endelig grine. Se opp på stjernehimmelen-  det var jo her jeg skulle være. Grine ferdig, gå inn og prøve å smile til guttene. De skal ikke bli redde.

Julen 2010. Ville bare gjemme meg, men det ble faktisk jul. Med familie. Godt å ha folk rundt seg, allikevel. Pyntet meg og fikk tatt det lenge utsatte familiebildet nå som min flinke fotograf-bror var her. Tenke at jeg rakk det akkurat. Mens jeg enda ser fin ut. Høres kanskje forfengelig ut. Ikke så nøye veid opp mot verre alternativ, men om alt går feil veg, så blir dette et fint minne for guttene.

Skal prøve å tenke positivt snart. Snart. Tenker det verste nå. Er nå engang min måte. Hopper over fornektelsen. Venter på telefon akkurat nå. Svar på vevsprøven. Har lest rundt på nettet og blir skremt, men til en viss grad virkelighetsorientert. Prøver å lese fakta, og noen få andre blogger.

Dette er starten på noe jeg har så utrolig liten kontroll over. Og jeg er redd. Går på veggene her jeg venter og oppretter en blogg for å få skrevet ned noen tanker. Og kanskje etterhvert få kontakt med andre i liknende situasjon, eller som har vært der.