Skjør sak...

Lørdag for snart en uke siden var formen stigende. Lettelsen over at det ikke var spredning til lymfene seg langsomt inn. Spilte høy musikk i stuen og danset med minstemann. ('Young Girl' med Gary Puckett & The Union Gap). Han gjorde høye kneløft og jeg hermet. Gikk over til fysioterapi-øvelsene for fraværende bryst og lymfer. Heiste skuldrene oppunder ørene og trakk pusten dypt inn. Dermed et nytt "attack". Fikk kroppen i cirka 90 graders vinkel, mens jeg rygget bakover mot en stol. Det hele varte ikke mer enn tre-fire minutter. Så roet det seg sakte ned.

Ringte legevakt som ringte Haukeland og de ville ha meg inn til observasjon. Ny tur med legebåt. Hadde med meg bok denne gangen. Følte meg litt mindre troverdig på akuttmottaket med en roman i hånden. Eller kanskje man etterhvert bare føler seg litt hjemme? Heldigvis så alt bra ut. Smertene kan stemme oversens med at blodproppene ligger langt ute mot lungeveggen. Jeg var allikevel redd for hjertet på grunn av den plutselige smerten og at ekg'en er litt uvanlig. Like før utskrivelse var det tilfeldigvis en hjertelege i rommet med et flott ultralyd-utstyr og han tok en sjekk. Det så bra ut og jeg fikk gå.

Om en uke er det oppstart cellegift. Blir første natten på sykehushotellet. Skal prøve å kose meg med ski-VM. Idéen med 1,5 måneds oppbygging av kropp og sinn fra operasjon til cellegift har blitt punktert gang på gang. I dag har det vært innedag iført stilongs med løse knær fra morgen til kveld. Jeg skylder på den travle dagen i går:

Testing av parykker! Klarte å tenke positivt på situasjonen. To gode venninner assisterte. Takk L og K! En flott fasong ble valgt etter løfte om at den helt klart kunne steames til å bli mye flatere enn den var. Vil helst ikke ha høyt hår. Det vil si, jeg har veldig flatt hår og veldig flatt bakhode så stort hår blir feil om jeg kan tillate meg å ønske å se ut som meg selv den nærmeste tiden. I samme slengen var det innom et lite bakrom i en undertøysbutikk. Stort maleri av en kvinne uten bryst og en mann som holder rundt + lysekrone. Fikk byttet vatt-puten med en silikon-variant. Tenkte plutselig på staten som en koselig nisse som spanderer på oss denslags. Nå lurer jeg på om den er et nummer for stor. Det sto mellom to størrelser. Høyre brystet som forsvant var i grunnen litt større enn det venstre. Jaja. Jeg vil altså ha et mindre silikonbryst og så flatt hår som mulig.

(Maleri av E. Peyton)

Balansegang

MR over. Så et slags bur som skulle dras nedover ansiktet og bestemte fort å følge et råd om å lukke øynene og ikke åpne de før jeg var ute igjen. Fikk øreklokker, radioen spilte 'Gimme hope Joanna'. Bråket var ikke så gale. Merket at pusten fra nesen fort kom tilbake over ansiktet og fikk noen øyeblikk i retning klaustrofobi, men tenkte på fjorden, på nisene som dupper opp og ned. Sommerkvelder. Satt senere i et lite venterom og skulle få beskjed om det trengtes flere bilder eller om jeg var ferdig. Redd. Prøver å puste dypt, ut med frykt. Hører noen si fødselsdatoen min. Tar han en telefon? Hvorfor? Jeg får beskjed om at jeg kan gå. Er det bra eller dårlig? Kafe med min gamle kompis. Snakke om liv og alvor, fortid og nåtid. Roe ned. Et øyeblikk. Før frykten for telefonen, svaret på MR kommer.

På veg til båten. Kjøper to bananer. Har glemt å spise. Plutselig gir bakken etter to ganger. Som om føttene synker litt ned i asfalten. Komme seg inn i båten og ned på en stol. For mye reising, tapping, testing. For lite søvn. Skulle gjerne bare hvilt denne uken.

"Datt i dass" da jeg endelig var hjemme. Skal ikke utbrodere det. Men det er ikke alle dager at galgenhumoren virker. Ikke alltid tanken på parykk har et snev av gøy i seg. Men der nede på bunn er det også en ro å hente. Tårene renser ut. Er det andre som har hørt at det i tårer finnes stor mengde stress-hormoner? Sånn at de altså har en rent praktisk funksjon?

Må prøve å riste av meg litt etterhvert. Kan jo ikke lagre dette, bit for bit? Hva skjer da? Hva er balansen mellom håp og fornektelse? Mellom frykt og erkjennelse av situasjonen?

Bloggen her er en liten ventil. Rydder litt. Skriver dagbok og. Kommentarer her, meldinger fra venner trøster. Min gamle bestemor sender gode, varme klemmer og engler over telefon. Hun kommer seg ikke av flekken selv lenger. Har nettopp fått sitt eget rom på eldrehjem. Men de klemmene virker uansett. Så var det meditasjon som jeg skal lære meg. Via Youtube. Orker ikke reise mer enn nødvendig. Kan vel gå bra det. Youtube og fjorden utenfor. Kanskje finne andre som kan hjelpe å rydde i tankene. Er så vant til å klare alt selv. Stødig type stort sett. God kontakt med "mitt indre". Men jeg vet at det finnes grenser. At man noen ganger kan bli slått i bakken. Og da hjelper ikke gråt.

Tenker på alle dere som har vært i min situasjon, ventet på prøve-svar. Fått svarene. Noen gode, noen dårlige. Så lite å gjøre med. Ingenting. Andre ting kan man endre, men ikke situasjonen her og nå. Kroppens tilstand den første tiden. Oppdaget man det i tide eller ikke? Vil medisinen virke? Boken jeg leser ('Kreft og terrenger ditt') handler mye om å kvitte seg med følelsen av hjelpeløshet, maktesløshet.

Nettopp ferdig med en annen bok, om Afganistan. Fra 80-tallet til nå. Setter og ting i et perspektiv. Noe bra med denne tiden, får lest masse bøker.

(Animasjon herifra)

MR

Ansamlingen av sårværske roer seg. Men alt gjør mer vondt. Huden og nervene begynner å virke igjen.

Noenlunde klar for morgendagen. En gammel, god venn blir med. En som vet mer enn meg om hva som kommer. Håpe på at de har øreklokker i tunnelen. Satse på en radiostasjon med sorgløse 80-talls låter. Muligens lukke øynene og ikke åpne før det er ferdig.

Håper at det ikke er noe mer feil inni kroppen. Bare dette som gikk galt en eneste gang og som kroppen ikke klarte å fikse, men nå får den hjelp. Sånn som skjer. Kanskje det er helt borte allerede? Skåret ut. Konkret.

Mange spørsmål. Hvorfor startet disse cellene dette som er så feil? Og hvorfor nå? Eller når egentlig?

Må prøve å fokusere på her og nå. Hva er status? Se hva legene finner ut, høre hva de sier. Håpe at alt de kan gjøre vil fungere bra. Håpe at jeg klarer å begrense bekymringene, holde fast ved det som er bra. Og være tilstede. I livet.


(Enda et bilde jeg ikke husker hvor kommer ifra)