Fin dag

Den skumle legetimen er overstått og resultat av videre vevsprøver viser at det ikke var én kul på 3 cm men to små på 1,5 og 0,8 cm, tett i tett. Over tid ville de ha vokset sammen til en. I tillegg flere forstadier. Dermed helt rett å få brystet fjernet så fort som mulig. Av de 12 lymfeknutene som ble operert ut var ingen infisert, heller ikke den som så "mistenkelig" ut. Dette er fantastiske nyheter! Samtidig forvirrende og skremmende at brystet så tydelig var i et kaos av kreftceller. Ettersom dette er en av de hissige, hurtigvoksende typene er det bare en ubeskrivelig lettelse at det nå ser ut til at det ble tidlig oppdaget. Legen mener dette har kommet i løpet av måneder.

Nå er det å vente på innkalling til kreftavdelingen og få dato for første cellegift. Var innom frisøren på Haukeland og så på parykkmodeller. Prøvde en på og det ble jo bare rart. Egentlig mye flottere enn det temmelig tynne, glatte håret jeg har fra før. Har god tid til å bestemme meg, men greit å venne seg til tanken. Når det nærmer seg så tar de inn 4 og jeg velger en av de eller ingen og man bestiller 4 til. Bra ordning. En så absolutt bagatell i det store og hele.

Ellers kjenner jeg nesten ikke mer til blodproppene i lungene. Veldig god virkning av blodfortynnende. Setter en sprøyte i magen hver kveld. Litt vondt, men enda en bagatell. Jeg er så takknemlig for alle medisiner som finnes og alt som blir oppdaget i tide.

Tusen takk for fine og oppmuntrende kommentarer!
Og takk til kjære L som var med til legen!

(Bilde: Fassbinder)

Hva skal man dø av, egentlig?

03. januar: Hadde en sirkel i almanakken rundt denne datoen for da var muligens svar på vevs-prøvene fra operasjonen klar. Dette gruer jeg meg veldig til. Å få vite mer om alvorlighetsgrad, sannsynlighet for spredning. Prøvde å gjøre vanlige ting, men livredd for telefon. Har time hos lege om to dager og får vite det jeg trenger da. Men sa (en gang jeg var ved godt mot) at de bare kan ringe om svaret kommer før.

Tørket støv (sant) og jogget litt i trappen ettersom den fysiske formen var helt fin. Plutselig hogg det til i det jeg identifiserte som hjertet. Tenkte hjerteinfarkt og framtidsperpektivet fikk enda en rask forkortning. Prøvde å legge meg nedpå men kun sittende stilling i 90 grader og sakte, kort pust holdt smertene i sjakk. Klarte å holde meg rolig. Går nesten i en dvale ved smerter av en viss styrke. Ble aldri tatt alvorlig av jordmødrene... Sånn gikk hele dagen og jeg ventet bare på at det skulle gå vekk igjen.

Ringte min sykepleiermor utpå kvelden som foreslo Vival og en meditasjons-cd. Hakk i cd'en ga motsatt effekt og det var en lang, vond veg fra sofaen for å slå av ville panfløyter og fuglekvitter. Beklager at jeg ikke skriver mer seriøst om dette. Det hele har blitt for mye og jeg er utladet.

Hadde en plan om å sove det av meg. Sent om kvelden ble det bare verre og jeg klarte ikke å blåse ut et par te-lys og skjønte at det var på tide å ringe legebåt. Møtte opp på kaien. Legen fant ikke noen særlig grunn til bekymring, men ville at Haukeland skulle ta en sjekk for å utelukke blodpropp. Over fjorden i liten storm. I taxi til Haukeland. Jeg nevnte blodpropp. Sjåføren svarte 'oi' og kjørte alt for fort gjennom snøføyken. Satt i baksetet, i 90 grader, redd for hjerteinfarkt, blodpropp og bilulykke. Men med rolig pust.

Inn på akutt-mottak i tolv-tiden. Hyggelig, avslappet stemning der. Stille natt. Får et rom, en seng, hilser på legen og ser ingen igjen på over en time. Ringer i snoren for å få et glass vann. De tar endel prøver. Alt ser bra ut. Legen kommer innom, men blir ropt opp igjen. I fire-tiden kommer han tilbake og sier rett ut at sammenlignet med alle som kom ramlende inn rett etter meg så virket jeg ganske frisk og han håper at han ikke tar feil. Jeg beskriver smerten og livs-situsjonen generelt. Ekg'en er litt rar, han bestemmer seg for at jeg ikke virker hysterisk og ber om røntgen og eventuell ct. Klokken fem setter sykesøsteren en sprøyte blodfortynnende i magen, for sikkerhets skyld.

Trilles opp på sengeposten, 7-manns rom. Tenker 'Hm, nå er jeg en av de som trilles i sykehus-seng, mens andre går forbi'. Sover et par timer før nye runder med venting, misforståelser og altfor lang tid før røntgen. En i rommet prøver å forklare sine magesmerter. En annen har kraftig kols, masse hjerte-registrerings-utstyr på seg og lister seg ut for å ta en røyk. Jeg venter og venter. Får et par paracet.

10 timer etter ankomst akuttmottaket blir det endelig ultralyd, røntgen og til slutt ct. Ct viser da flere små blodpropper i venstre lunge. Jeg blir bare glad for at de finner ut av det. Glad for at ingen sendte meg hjem med forslag om at det var stress-relatert. Får instruksjon i å selv sette sprøyte i magen. Skal gjøre det i et halvt år, daglig. '45 graders vinkel og så hiver du den inn som en dart-pil'. Klarte det og ble litt stolt. Men skulle ønske jeg hadde vært obs på dette. Visste at blodpropp er en risiko ved alle operasjoner, men fikk aldri inntrykk av at det var noe jeg skulle følge med på. Var vel ikke i risikogruppen for det heller...

Ba om å få neste natt på sykehushotellet i håp om søvn. Det var greit. Paralgin Forte og 9 timers søvn. God frokost. God dusj. Studerte meg selv i speilet, i helfigur (har ikke det hjemme). Tenkte 'Du ser sterk og fin ut'. Plasterlappene over ene brystet er som det er.

Prøver å holde fast på det som er friskt.
Noe gikk galt men jeg har en god og sunn kropp, egentlig.

Og jeg fikk mange små blodpropper og ikke én stor...


(Bilde herifra)

MR og havet

Resultatet av MR (av hodet) kom allerede i går og alt så fint ut! Ubeskrivelig takknemlig for alt som ser greit ut her og nå. Skal si takk til nisene neste gang de dupper på fjorden. Vet at dette uansett er lumske, uforutsigbare greier og at min "type" er aggressiv. Vet at noen ganger ser alt gale ut og så går det bedre enn forventet. Og noen ganger er det også omvendt. Men bra er bra. Vet at det er mye jeg ikke får vite, mye jeg ikke kan gjøre, men gjør det jeg kan.

Går en tur hver dag nå. Er heldig og har havet like ved. Gå litt, sitte litt, få dagslys, puste dypt, tenke bra. Har alltid likt myter, sanger, bilder osv knyttet til havet. Tro, håp og kjærlighet. Så ut på havet i dag og ba om styrke. Nå er det alvor.

(Bilde herifra)

Jeg fikk et par gode kort!

Telefon fra fastlegen i morges: 'Jeg har en god nyhet...' CT viste ikke spredning til lunger. De hadde sjekket lever i samme slengen. Heller ingenting der. Lymfekjertlene i armhulen syns de og så fine ut. Bildene sendes videre til Haukeland. Regner med at legen vil ta de 10 lymfekjertlene uansett, for sikkerhets skyld. Føler meg mye sterkere! Masse tårer og takk, takk, takk ut vinduet, opp mot himmelen, hva som enn finnes der av gode makter... Bokser ut i løse luften. Klar for operasjon. Ta brystet, ta håret, ta hva dere vil. Om jeg bare kan få lov å bli frisk.

Og tusen takk til dere som følger med meg og sender oppmuntring! Jeg har enda ikke gitt venner og familie denne bloggadressen. Vet ikke om jeg vil heller. Vi får se. Merker at det er godt å være noenlunde anonym når det gjelder å brette ut følelser og all slags tanker...

(Foto fra veggen her hjemme)

Et svar

I dag ringte legen ved Haukeland. Svar på vevsprøven bekreftet det han allerede ba meg være forberedt på. Det er kreft. I tillegg er det en aggressiv form. Mentalt var jeg faktisk forberedt og det var godt å slippe mer uvisshet selv om det i usikkerheten fantes den lille muligheten for at alt han så på bildene var noe annet enn han trodde. I morgen skal det tas CT av lungene. Jeg er selvfølgelig redd for spredning. Kjenner "noe" i lungene og fastlegen hører "noe" ved høyre skulder. Så, ny ventetid. Håper denne vage verken i lungene skyldes stress, at jeg brygger på noe eller at kroppen vel generelt er redusert. Rart hvordan kulen i brystet virker uskyldig opp mot spredning. Uansett veldig glad for at jeg raskt blir sendt hit og dit. Operasjon kan bli aktuelt allerede neste uke.

Tusen takk til dere to som allerede sendte oppmuntrende kommentarer i går, min 1. bloggdag! Ble veldig glad og rørt.