Ok ok

1. kur overstått. Ikke så mye å fortelle annet enn at gift-delen i 'cellegift' ble mer enn et ord. 4 timer etter at dosen var satt fikk fjeset faktisk en grønn-tone i det bleke. Litt Disney men ikke så mye trøst i det. Godt å være på sykehushotellet. Klarte å se en film og sov deretter 14 timer i strekk. Dag nummer 2 var super. Besøk av gode venner. Fikk/fikk låne bøker og flere filmer. Gikk tur. Trodde det hele var over for denne gang. Så kom dag 3 og 4 med kraftig kvalme igjen. Har bare døst og døst. Litt uventet akkurat det der (den gode dagen, ikke de dårlige). I dag (4. dagen) går det greit. Tok minste mulige runde i utmarka. Litt ustø/skjelven til beins, men godt med frisk luft.

I morgen er det bytur. Parykken har kommet og skal tilpasses. Tenkte å klippe håret litt gradvis i dagene som kommer. Ha guttene med på det. De må jo bare venne seg til å se meg både med og uten hår. Prøver å få det til å høres gøy ut at jeg skal se ut som onkel på håret, men responsen er dårlig.

Ser at jeg generelt skriver lite om det å være mor til tre små. Det er fordi dette punktet er det aller såreste nå. Knuser hjertet.


(Maleri av Franz Gertsch)

Skjør sak...

Lørdag for snart en uke siden var formen stigende. Lettelsen over at det ikke var spredning til lymfene seg langsomt inn. Spilte høy musikk i stuen og danset med minstemann. ('Young Girl' med Gary Puckett & The Union Gap). Han gjorde høye kneløft og jeg hermet. Gikk over til fysioterapi-øvelsene for fraværende bryst og lymfer. Heiste skuldrene oppunder ørene og trakk pusten dypt inn. Dermed et nytt "attack". Fikk kroppen i cirka 90 graders vinkel, mens jeg rygget bakover mot en stol. Det hele varte ikke mer enn tre-fire minutter. Så roet det seg sakte ned.

Ringte legevakt som ringte Haukeland og de ville ha meg inn til observasjon. Ny tur med legebåt. Hadde med meg bok denne gangen. Følte meg litt mindre troverdig på akuttmottaket med en roman i hånden. Eller kanskje man etterhvert bare føler seg litt hjemme? Heldigvis så alt bra ut. Smertene kan stemme oversens med at blodproppene ligger langt ute mot lungeveggen. Jeg var allikevel redd for hjertet på grunn av den plutselige smerten og at ekg'en er litt uvanlig. Like før utskrivelse var det tilfeldigvis en hjertelege i rommet med et flott ultralyd-utstyr og han tok en sjekk. Det så bra ut og jeg fikk gå.

Om en uke er det oppstart cellegift. Blir første natten på sykehushotellet. Skal prøve å kose meg med ski-VM. Idéen med 1,5 måneds oppbygging av kropp og sinn fra operasjon til cellegift har blitt punktert gang på gang. I dag har det vært innedag iført stilongs med løse knær fra morgen til kveld. Jeg skylder på den travle dagen i går:

Testing av parykker! Klarte å tenke positivt på situasjonen. To gode venninner assisterte. Takk L og K! En flott fasong ble valgt etter løfte om at den helt klart kunne steames til å bli mye flatere enn den var. Vil helst ikke ha høyt hår. Det vil si, jeg har veldig flatt hår og veldig flatt bakhode så stort hår blir feil om jeg kan tillate meg å ønske å se ut som meg selv den nærmeste tiden. I samme slengen var det innom et lite bakrom i en undertøysbutikk. Stort maleri av en kvinne uten bryst og en mann som holder rundt + lysekrone. Fikk byttet vatt-puten med en silikon-variant. Tenkte plutselig på staten som en koselig nisse som spanderer på oss denslags. Nå lurer jeg på om den er et nummer for stor. Det sto mellom to størrelser. Høyre brystet som forsvant var i grunnen litt større enn det venstre. Jaja. Jeg vil altså ha et mindre silikonbryst og så flatt hår som mulig.

(Maleri av E. Peyton)