Nye dager

Jeg kom meg omsider til undersøkelse med fantombrystet i flammer og fikk streng beskjed om å ikke vente så lenge neste gang. 'Typisk nordmenn, sa den polske doktoren. Skal aldri dramatisere. Ikke engang når det er på sin plass.' 260 ml sårvæske ble tappet ut. Bra at man ikke syns kroppsvæske (kjent og ukjent) er noe rart. Men, lyden sitter litt i enda. Og ansikts-uttrykket til den unge, pene sykesøsteren... Perspektiv.

Kom inn til Haukeland med t-skjorte inderst mot såret siden bandasjen er av. De kan lett skiftes hver dag. Har jo bare ett vatt-bryst, så det må utenpå t-skjorten. Altså først t-skjorte og så BH. Og ikke hvilken som helst BH. Valgte i farten den med mest hold, for å få press på dette "området". Svart med noe neon-oransje snøringer. Jaja. Måtte be doktoren hekte av fordi den ene armen ble stiv igjen etter disse dagene. Begynte å forklare at dette kanskje så litt rart ut, fikk inn poenget med hygiene, men virkelig rar er man vel der man står avkledd... gul og blå med tape på kryss og tvers.

Satt på båten hjem. Slo opp i et såkalt dameblad og blikket falt på ordene 'Hvordan unngå sprukne lepper i vinterkulden?'.
Tenkte fraværende 'Hvordan unngå døden?'

En vanlig dag i mitt nye liv. Litt av hvert. Mye rart. Men jeg føler meg fleksibel.

Det ulmer, så det blir bytur igjen allerede i morgen.

(Husker ikke hvor bildet kommer ifra)

Spørsmål til dere som har vært igjennom operasjon.

Syns lenge dette med operasjon gikk ganske flott. En saklig innstilling til det å miste et bryst, god bevegelighet i armen og bemerkelsesverdig lite vondt. Men en uke etter drar det litt på seg. Noen med DEN erfaringen? Er det nerver som har klart å koble nye forbindelser og faktisk etterhvert registrerer at noe har skjedd? Er jo gul og blå, så noe vondt hører kanskje med.

Legen forsikret meg før avreise at det ikke ville bli mer vondt enn der og da. Men nå samler det seg en god del såkalt sårvæske bak "sømmen" og under armen ut mot ryggen. Vet at det er vanlig og at kroppen ofte klarer å fikse det, ellers inn til tapping. Sykesøster på telefon mente at det var greit å vente til mandag. Men har og en varm, nesten brennende følelse i det som med all denne værskeansamlingen etterhvert begynner å ligne et bryst igjen. Er det bra eller dårlig??? Hvor lenge venter man før tapping er på sin plass. Og KAN det være noe annet? Ellers ikke noe synlig tegn til infeksjon. (Beklager til de som syns prat om kroppsfunksjoner og organer er litt ubehagelig).

(Husker ikke hvor bildet kommer ifra, tror bare jeg en gang googlet 'crow')

Operasjonen ferdig

Hjemme igjen. Sa "farvel" til et mykt, varmt, lite bryst som har gitt masse melk til tre gutter. Snille sykesøstre. Man er så overlatt andres omsorg og kunnskap. Å bli lagt i narkose for første gang i livet. Å ikke kunne følge med på hva som skjer. Stole på.... Våkne med slange i nesen, trist og takknemlig på samme tid. Sykesøstrene tørket tårer, fant varme dyner. Sove litt til med en klut over pannen mot det skarpe lyset i taket.
Legen fant det han forventet å finne. Svar på videre vevsprøver kommer om tre uker. Ellers er førligheten på armen bra og overraskende lite smerte i såret. Det gikk fint å få ut drenet. Bandasje over nå. Usikker på når jeg er klar for å titte nærmere etter. I morgen er første dusjedag og skifte av bandasje. Min sykesøster-mor er med og kan hjelpe. Fikk en liten midlertidig ulldott-protese som fungerer bra, faktisk.
God hjelp av familie. Svigermor blir værende her enda noen dager. 
Jeg er i gang. Ser ut til at det blir full pakke videre- cellegift, stråling, herzeptin, hormonbehandling. Det er greit.

Stasjon Haukeland

Føler meg som en krigsreporter her. Sentralt plassert på sykehushotellet. To minutter fra mammografisenter, fem minutter fra sentralblokk. Utstyrt med laptop med filmer og fin musikk + fant ut at her er trådløst nettverk. Ikke snakk om noe googling. Bare en liten hilsen og takk for lykkeønskninger. Dere har virkelig hjulpet i disse ukene med intens usikkerhet og sjokkartet visshet. Takk!

Hadde en fin prat med legen som skal operere + en av englene noen av dere snakker om. Listen av spørsmål måtte fram. Litt klokere er jeg. CT'en viste som sagt fine lunger og lever. Ingen av lymfene så på CT'en ut til å være spesielt store, men her er ultralyd mer sikkert. Og på ultralyden er en av de beskrevet som såpass mistenkelig at det ikke ble tatt vevsprøve engang, så 10 skal vekk. Legen kjente den godt og når han trykket kjente jeg at den var øm. Så det blir spennende å se hva videre testing av lymfer viser. Ellers er svulsten ca 3 cm. Altså ikke veldig stor. Legen syns heller ikke det virket som at den hang fast i huden, selv om den ligger rett under, og det er jo supert. Turte til slutt å spørre hva type det er snakk om: HER2 positiv. Og dette vet dere mer om enn meg. Ingen googling på meg i kveld, som sagt. Plan er cellegift, trolig Herceptin, stråling, hormonbehandling men dette er jo litt fram i tid og avhengig av vevsanalyser. Må virkelig trene meg til å ta en dag av gangen. Vet det... Først operasjon. Bittelitt sentimental ble jeg i går. Men brystet har gjort en god jobb, gitt mat til 3 små ++.

Nå brenner to telys i vinduet. I små glass, laget av barnehageguttene. Et med ville streker i turkis og lilla, ett i lysegrønt. Grønt er håpets farge. Og de ville strekene kan man vel tolke som man vil- at livet er uforutsigbart på godt og vondt og i konstant bevegelse?

Over til film og forsøk på puuuuste dypt, tenke positivt. Visualisere gode ting.

Musikksmak er ikke så ofte noe man deler, men denne av Neil Young har vært magisk i disse ukene:
See the sky about to rain.

God natt fra meg.

(Bilde herifra)