MR og havet

Resultatet av MR (av hodet) kom allerede i går og alt så fint ut! Ubeskrivelig takknemlig for alt som ser greit ut her og nå. Skal si takk til nisene neste gang de dupper på fjorden. Vet at dette uansett er lumske, uforutsigbare greier og at min "type" er aggressiv. Vet at noen ganger ser alt gale ut og så går det bedre enn forventet. Og noen ganger er det også omvendt. Men bra er bra. Vet at det er mye jeg ikke får vite, mye jeg ikke kan gjøre, men gjør det jeg kan.

Går en tur hver dag nå. Er heldig og har havet like ved. Gå litt, sitte litt, få dagslys, puste dypt, tenke bra. Har alltid likt myter, sanger, bilder osv knyttet til havet. Tro, håp og kjærlighet. Så ut på havet i dag og ba om styrke. Nå er det alvor.

(Bilde herifra)

Balansegang

MR over. Så et slags bur som skulle dras nedover ansiktet og bestemte fort å følge et råd om å lukke øynene og ikke åpne de før jeg var ute igjen. Fikk øreklokker, radioen spilte 'Gimme hope Joanna'. Bråket var ikke så gale. Merket at pusten fra nesen fort kom tilbake over ansiktet og fikk noen øyeblikk i retning klaustrofobi, men tenkte på fjorden, på nisene som dupper opp og ned. Sommerkvelder. Satt senere i et lite venterom og skulle få beskjed om det trengtes flere bilder eller om jeg var ferdig. Redd. Prøver å puste dypt, ut med frykt. Hører noen si fødselsdatoen min. Tar han en telefon? Hvorfor? Jeg får beskjed om at jeg kan gå. Er det bra eller dårlig? Kafe med min gamle kompis. Snakke om liv og alvor, fortid og nåtid. Roe ned. Et øyeblikk. Før frykten for telefonen, svaret på MR kommer.

På veg til båten. Kjøper to bananer. Har glemt å spise. Plutselig gir bakken etter to ganger. Som om føttene synker litt ned i asfalten. Komme seg inn i båten og ned på en stol. For mye reising, tapping, testing. For lite søvn. Skulle gjerne bare hvilt denne uken.

"Datt i dass" da jeg endelig var hjemme. Skal ikke utbrodere det. Men det er ikke alle dager at galgenhumoren virker. Ikke alltid tanken på parykk har et snev av gøy i seg. Men der nede på bunn er det også en ro å hente. Tårene renser ut. Er det andre som har hørt at det i tårer finnes stor mengde stress-hormoner? Sånn at de altså har en rent praktisk funksjon?

Må prøve å riste av meg litt etterhvert. Kan jo ikke lagre dette, bit for bit? Hva skjer da? Hva er balansen mellom håp og fornektelse? Mellom frykt og erkjennelse av situasjonen?

Bloggen her er en liten ventil. Rydder litt. Skriver dagbok og. Kommentarer her, meldinger fra venner trøster. Min gamle bestemor sender gode, varme klemmer og engler over telefon. Hun kommer seg ikke av flekken selv lenger. Har nettopp fått sitt eget rom på eldrehjem. Men de klemmene virker uansett. Så var det meditasjon som jeg skal lære meg. Via Youtube. Orker ikke reise mer enn nødvendig. Kan vel gå bra det. Youtube og fjorden utenfor. Kanskje finne andre som kan hjelpe å rydde i tankene. Er så vant til å klare alt selv. Stødig type stort sett. God kontakt med "mitt indre". Men jeg vet at det finnes grenser. At man noen ganger kan bli slått i bakken. Og da hjelper ikke gråt.

Tenker på alle dere som har vært i min situasjon, ventet på prøve-svar. Fått svarene. Noen gode, noen dårlige. Så lite å gjøre med. Ingenting. Andre ting kan man endre, men ikke situasjonen her og nå. Kroppens tilstand den første tiden. Oppdaget man det i tide eller ikke? Vil medisinen virke? Boken jeg leser ('Kreft og terrenger ditt') handler mye om å kvitte seg med følelsen av hjelpeløshet, maktesløshet.

Nettopp ferdig med en annen bok, om Afganistan. Fra 80-tallet til nå. Setter og ting i et perspektiv. Noe bra med denne tiden, får lest masse bøker.

(Animasjon herifra)

MR

Ansamlingen av sårværske roer seg. Men alt gjør mer vondt. Huden og nervene begynner å virke igjen.

Noenlunde klar for morgendagen. En gammel, god venn blir med. En som vet mer enn meg om hva som kommer. Håpe på at de har øreklokker i tunnelen. Satse på en radiostasjon med sorgløse 80-talls låter. Muligens lukke øynene og ikke åpne før det er ferdig.

Håper at det ikke er noe mer feil inni kroppen. Bare dette som gikk galt en eneste gang og som kroppen ikke klarte å fikse, men nå får den hjelp. Sånn som skjer. Kanskje det er helt borte allerede? Skåret ut. Konkret.

Mange spørsmål. Hvorfor startet disse cellene dette som er så feil? Og hvorfor nå? Eller når egentlig?

Må prøve å fokusere på her og nå. Hva er status? Se hva legene finner ut, høre hva de sier. Håpe at alt de kan gjøre vil fungere bra. Håpe at jeg klarer å begrense bekymringene, holde fast ved det som er bra. Og være tilstede. I livet.


(Enda et bilde jeg ikke husker hvor kommer ifra)

Helsefokus og merkelige kommunikasjonsformer

Leser 'Kreft og terrenget ditt' av David Servan-Schreiber. Fokus på hva en selv kan gjøre. Endre kosthold og andre vaner, nøste opp og reparere gamle traumer om de skulle finnes, trene opp evnen til indre ro og med dette stimulere immunforsvaret og ellers lage visse hindringer for kreftcellene. Andre ting som sikkert kan skje er jo at man får et bedre liv, uavhengig av kreften. Liker boken. Pleier som oftest å være trassig til "denslags" litteratur, men forfatteren er selv lege, med uhelbredelig kreft. Han har en god blanding av saklighet, nøkternhet og nysgjerrighet. Henviser til kilder og tester der det finnes og til din egen sunne fornuft der bevis er vanskelig å oppdrive. Anbefaler den.

A propos manglende bevis - en liten historie:
(I denne livssituasjonen vil man jo gjerne ha håp. Gode, faktarelaterte nyheter er flott. Men noen ganger kommer andre, rare situasjoner som man kan tolke som man vil. Kalle hva man vil. For eksempel i går, etter pumping nummer 2. (200ml denne gang)).

Jeg går innom favorittbutikken Fretex. På et stativ henger en bluse i et syntetisk, blankt stoff i den fargen jeg liker minst: 'Cerise' (rød-lilla-rosa). Absolutt ingenting ved blusen er etter min smak. Men- hvorfor "roper" den på meg? Går bort til stativet og tenker "Hva ER det da?" (Til forveksling likt et sinnsforvirret menneske som snakker til bluser.) Det er rett før jeg slår ut med hendene og spør høyt. Ser da merkelappen i nakken: Mitt fornavn, mellomrom, og så 'vie'. (Som betyr 'liv' på fransk). Ikke så nøye hva dette er, men jeg ble glad. Tar det som et godt tegn!

Ellers to dager til MR av hodet. Nevnte til fastlegen at det et halvt års tid har vært noe rart med synet. Som om jeg bare ser med ett øye om gangen. Veksler mellom de to. Utifra dette får jeg altså innkalling til MR. Håper det ikke viser noe unormalt, annet enn en litt god fantasi knyttet til kommunikasjon med tilfeldige klesplagg. Gruer meg. Virkelig. Tenker å gå alene. Men nå stiger frykten gradvis, så vi får se. Blir så påvirket av alle andre på disse venterommene. Hvem kjenner man som ikke jobber en torsdag klokken 10.00?

Og nå er det virkelig snakk om en trommel. Trodde først at CT var en trommel, men der var jeg såvidt innom åpningen. Nå er det virkelig dette røret med masse bråk inni. Men selvfølgelig glad for alt som blir sjekket. Om det skulle vise noe galt, så er det best å vite. Syns jeg...

Takk til dere som kjenner seg igjen i dette og som legger igjen fine kommentarer! Ønsker all mulig  bedring til dere.

(Bilde herifra, 'Tidsreise')

Nye dager

Jeg kom meg omsider til undersøkelse med fantombrystet i flammer og fikk streng beskjed om å ikke vente så lenge neste gang. 'Typisk nordmenn, sa den polske doktoren. Skal aldri dramatisere. Ikke engang når det er på sin plass.' 260 ml sårvæske ble tappet ut. Bra at man ikke syns kroppsvæske (kjent og ukjent) er noe rart. Men, lyden sitter litt i enda. Og ansikts-uttrykket til den unge, pene sykesøsteren... Perspektiv.

Kom inn til Haukeland med t-skjorte inderst mot såret siden bandasjen er av. De kan lett skiftes hver dag. Har jo bare ett vatt-bryst, så det må utenpå t-skjorten. Altså først t-skjorte og så BH. Og ikke hvilken som helst BH. Valgte i farten den med mest hold, for å få press på dette "området". Svart med noe neon-oransje snøringer. Jaja. Måtte be doktoren hekte av fordi den ene armen ble stiv igjen etter disse dagene. Begynte å forklare at dette kanskje så litt rart ut, fikk inn poenget med hygiene, men virkelig rar er man vel der man står avkledd... gul og blå med tape på kryss og tvers.

Satt på båten hjem. Slo opp i et såkalt dameblad og blikket falt på ordene 'Hvordan unngå sprukne lepper i vinterkulden?'.
Tenkte fraværende 'Hvordan unngå døden?'

En vanlig dag i mitt nye liv. Litt av hvert. Mye rart. Men jeg føler meg fleksibel.

Det ulmer, så det blir bytur igjen allerede i morgen.

(Husker ikke hvor bildet kommer ifra)

Spørsmål til dere som har vært igjennom operasjon.

Syns lenge dette med operasjon gikk ganske flott. En saklig innstilling til det å miste et bryst, god bevegelighet i armen og bemerkelsesverdig lite vondt. Men en uke etter drar det litt på seg. Noen med DEN erfaringen? Er det nerver som har klart å koble nye forbindelser og faktisk etterhvert registrerer at noe har skjedd? Er jo gul og blå, så noe vondt hører kanskje med.

Legen forsikret meg før avreise at det ikke ville bli mer vondt enn der og da. Men nå samler det seg en god del såkalt sårvæske bak "sømmen" og under armen ut mot ryggen. Vet at det er vanlig og at kroppen ofte klarer å fikse det, ellers inn til tapping. Sykesøster på telefon mente at det var greit å vente til mandag. Men har og en varm, nesten brennende følelse i det som med all denne værskeansamlingen etterhvert begynner å ligne et bryst igjen. Er det bra eller dårlig??? Hvor lenge venter man før tapping er på sin plass. Og KAN det være noe annet? Ellers ikke noe synlig tegn til infeksjon. (Beklager til de som syns prat om kroppsfunksjoner og organer er litt ubehagelig).

(Husker ikke hvor bildet kommer ifra, tror bare jeg en gang googlet 'crow')

Til venner og bekjente

Denne bloggen ble opprettet i dagene jeg ventet svar på vevsprøvene som senere påviste brystkreft. Gikk på veggene, samtidig tilnærmet lammet av frykt. Bloggen ble et rop til andre i liknende situasjon. Og svar fikk jeg. Rørende oppmuntring og omtanke fra fremmede.

Det største sjokket har lagt seg. Jeg ser framover / utover / oppover. Gjør hva jeg kan på min side, resten må jeg legge i hendene på leger, sykesøstre og hvem vet hva, skjebnen..? Livet er snudd på hodet. Noe bra kommer alltid utav det og. Har på merkelig vis hatt på følelsen av at noe nærmet seg. Tror vel at kropp, sjel, bevissthet henger ganske tett sammen. Dere som vil kan altså her følge med på behandling og tanker som måtte dukke opp. Mange av dere treffer jeg uansett, (men da kan vi alltids snakke om noe annet, det trenger jeg og... ). Takker dere for alle fine tekstmeldinger og gode samtaler!

Og til dere ukjente- igjen: Takk for oppmuntringen! Takk for at dere tar dere tid til dette når dere selv er i en vanskelig livssituasjon.

(Bilde herifra)