tirsdag 22. februar 2011

Et kryss i pannen

3 dager til 1. dose cellegift. Går stort sett daglig en liten runde i utmarka. Ser på havet. Dagene blir lysere. Men tankene pendler. Legevitenskapen er det som skal prøve å redde meg ut av dette. Og jeg skal gjøre det jeg kan. Gå turene, få solstrålene, gjøre yoga-øvelsene, gjøre noe gøy, tenne telysene for håp og for kaos og si noen ønsker ut over fjorden før nattetid.

Men tanken på døden finnes jo, selvfølgelig. Følelsen av at døden satte et kryss i pannen min. Kanskje slipper jeg unna, men fra naturen sin side var det egentlig ikke meningen. Siste halve året hadde jeg en aning om at noe skulle skje. En ganske nøyaktig aning om hva. Forvarsler. Kanskje kroppen visste at noe var på gang. Eller, det gjorde den jo. Etterhvert identifiserte og mobiliserte den krefter imot disse klumpene. Kanskje kroppen prøvde å fortelle det til bevisstheten. Det hele er ganske absurd. Rart å skrive om, jeg er stort sett en realist, men ikke noe poeng her om man ikke er ærlig. Uansett, alle disse forvarslene gjorde trolig at klumpen ble oppdaget tidligere. Og selv om forvarslene handlet om død, så vil jeg i ettertid tolke det slik at kroppen ikke kunne vite at det finnes leger og medisiner. At trusselen "fysisk sett" rett nok ble identifisert som livstruende. (Er jo tross alt en optimist..!)

Den store skrekken har begynt å slippe taket. Kanskje erstattet av noe matt, kraftløst, ikke helt til stede. Håper at jeg kan få lov å bli helt frisk. Og få lov å tenke på kroppen som sterk igjen. Min igjen...

(Bilde herifra)

4 kommentarer:

  1. Hvordan du kan få sagt det, satt ord på ting. Vet du, hele året før min kreftsvulst ble oppdaget,skulle jeg egentlig ha bestilt meg ny bunad, men gjorde det ikke. Hvorfor? Fordi jeg innerst inne tenkte at det var dumt, unødvendig, kom ikke til å få bruk for den osv osv.....hvorfor tenkte jeg slik?

    SvarSlett
  2. Hei. Ville bare si at jeg synes du skriver veldig bra i loggen din. Jeg har vært gjennom det samme selv, og hadde tanker og opplevelser på den tiden som ligner veldig på det du gjengir her. Takk for at du setter så fine og ærlige ord på det, og deler dem med oss.

    SvarSlett
  3. Hei !
    Ja underbevissheten er der hele tiden og gjør at vi gjør ting eller ikke gjør ting. Jeg hadde et 3 års prosjekt på å lage dukkeklær til mitt lille barnebarn. Kjøpte baby-borndukke da hun ble født og planen er at hun skal få den med garderobe på 3 års dagen. Farmor skal stille med dukkevogn.(Vi er samkjørte der) Fikk plutselig for meg at jeg bare mått skynde meg ved påsketider i fjor, og satt opp en veldig fart på håndarbeidsfronten. Til st.hans var jeg ferdig med en nesten full garderobe med strikka og hekla klær, og uken etter var jeg brått innlagt på Ullevål med brystkreft. Lynet slo til med full kraft og jeg har i ettertid tenkt på at det var underbevissheten som drev med. Nå er jeg glad for det, for det er ikke lett å holde på med håndarbeid av den type lenger da fingrene ikke helt er med meg lenger. Klarer å strikke med tykt garn på tykke pinner så det har blitt noen luer og sokker . Gleder meg stort over det jeg klarer og håper at det er en midlertidig fase. Hvis ikke får jeg være oppfinnsom og begynne med noe annet. Det finnes alltid muligheter for den som vil.
    Tenker på deg og ønsker deg lykke til med kuren. Dette går så bra så. Vi får den styrken vi trenger når det røyner på her i livet.
    Klem fra Liv

    SvarSlett
  4. Du skriver så utrolig godt om det du opplever.
    Jeg håper første cellegiftkuren har gått bra, og at du snart kan gå flere turer ved havet og lufte hodet for alle tankene du har.

    Ønsker deg en rigtig god helg:)

    SvarSlett

Takk for kommentar!