torsdag 7. april 2011

Grader av alvor


En dag igjen til 3. cellegift- KUR. Vektlegger kur-delen. Hvorfor måtte det hete noe med gift? Gruer meg til dårlige dager, men er snart halvvegs og det er jo bra. Har hatt noen fredelige dager og satser på at immunforsvaret er oppe og går. Fantastisk å være i form til å rusle rundt huset med trillebår full av vedkubber og minstemann på toppen. Ligge på graset i termodress, se hvor glad minsten blir når mamma klarer det kunststykket å fiske opp en makk fra molden. Sist uke ble det til slutt isolat og nede i 0,3 på de hvite blodlegemene. (Intern-prat, det er altså lavt.) Uansett så er dette så lite i forhold til de som ikke får beholde håpet om å bli frisk. Jeg er takknemlig. Har tenkt endel på det å være "merket", følelsen av et kryss i pannen. Døden som satte et spor. Sto foran deg på vegen. Stoppet deg. Så på deg. Jeg så tilbake. Skal aldri glemme det.

Endel har hjulpet meg i tiden etter det første sjokket. Får prøve å samle det i et innlegg. Kanskje det kan være til hjelp for noen. Føler meg ikke så tøff eller tapper som mange andre. Men noen kjenner seg vel igjen i det og... Vi er ulike. Jeg går i kjelleren først, men når jeg kommer opp er jeg klar. Noe blir annerledes på en fin måte. Men det å være helt, helt glad- sorgløs virker som en evighet siden. Som noe gammelt, fra ungdomstiden, borte for alltid. Alt nå er mer skjørt, minutt for minutt, takknemlig, skremt. Men alt det fine er nært. Helt inntil. Så nært som det kan bli når man vet at alt skal vekk. En gang. På et eller annet vis. Kanskje det blir lenge til.

Bilde herifra

6 kommentarer:

  1. Hei. takk for fint innlegg. Tenker på det du sier om at man aldri mer blir helt glad, at man er merket. Kjenner igjen noe av dette. Men må innrømme at dette har bedret seg etterhvert som sykdom har kommet på avstand. Tror noe av din erfaring ligger i at alt kommer så brutalt og plutselig (cellegift, det ordet). Er takknemlig for at du skriver deg ut av det og at jeg også kan se igjen noen tanker som jeg selv har hatt. Måtte svare på denne for min erfaring ar som sagt at det blir bedre.

    SvarSlett
  2. Hei - finner mye støtte i bloggen din! Du er flink til å sette ord på vanskelige tanker. Jeg er og mor til 3 små og hører til Haukeland. Jeg fikk ikke det svaret jeg håpet på etter biopsi - og venter nå på operasjonsdato etter påske. Er vettskremt og skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom dagene - men det må bare gå.
    - tita

    SvarSlett
  3. Anonym: Takk for oppmuntring, at du kjenner deg igjen og syns at det ble bedre etterhvert. Brutalt ble det, ja... Men det er vel ikke mange som går forberedt inn i dette.

    Tita: Det er forferdelig å tenke på hvor mange som hver dag går fra Haukeland med den beskjeden. Og mange flere unge enn man tror. Jeg må si til deg som 'anonym' sier over her; det går litt bedre etterhvert. Delvis fordi det bare må gå og delvis fordi man alltid har noen ukjente reserver, en sprø evne til tilpasning. Men den første tiden er bare forvirrende og vond. I tillegg prøver man å ta seg sammen for ungene. Ramle sammen hver kveld når de er i seng. Ønsker deg all mulig bedring og at dagene blir bedre. Fint at du finner litt støtte her. Jeg følte meg vanvittig alene i starten og blogger / diskusjonsforum på FBB ble en redning.

    SvarSlett
  4. Takk for at du deler -
    det gjer godt å bruke eit tastatur eller blyant&papir til å finne dei rette orda...
    Deler ein på einsemda - har vi også nokon å glede oss saman med!
    Ynskjer deg gode dagar!

    SvarSlett
  5. Takk for fint innlegg. Om du er tøff eller modig, er kanskje ikke så viktig. Som du sier er det å være 'nær' noe som kommer, og det er viktig, synes jeg. Men bestemt, det tror jeg man må være. Bestemt på at dette skal gå bra. Bestemt på at livet, det fortsetter.
    Gode tanker og krefter sendes herfra

    SvarSlett
  6. Du skriver helt skjønt, jeg vet ikke om det er det riktige uttrykket, men jeg kan ikke finne noe bedre, for dine setninger er fulle av poesi. Din blogg er så helt annerledes enn de fleste andre blogger her inne, og jeg gleder meg hver gang du skriver et nytt innlegg.

    Dine bilder er ofte en gåte som jeg ikke alltid forstår, men de gir meg noe å tenke på. Takk for at du deler med oss, vi friske er sikkert mange ganger de som er minst modige og tøffe, vi skjuler oss bare bak en maske.

    SvarSlett

Takk for kommentar!