torsdag 7. april 2011

Grader av alvor


En dag igjen til 3. cellegift- KUR. Vektlegger kur-delen. Hvorfor måtte det hete noe med gift? Gruer meg til dårlige dager, men er snart halvvegs og det er jo bra. Har hatt noen fredelige dager og satser på at immunforsvaret er oppe og går. Fantastisk å være i form til å rusle rundt huset med trillebår full av vedkubber og minstemann på toppen. Ligge på graset i termodress, se hvor glad minsten blir når mamma klarer det kunststykket å fiske opp en makk fra molden. Sist uke ble det til slutt isolat og nede i 0,3 på de hvite blodlegemene. (Intern-prat, det er altså lavt.) Uansett så er dette så lite i forhold til de som ikke får beholde håpet om å bli frisk. Jeg er takknemlig. Har tenkt endel på det å være "merket", følelsen av et kryss i pannen. Døden som satte et spor. Sto foran deg på vegen. Stoppet deg. Så på deg. Jeg så tilbake. Skal aldri glemme det.

Endel har hjulpet meg i tiden etter det første sjokket. Får prøve å samle det i et innlegg. Kanskje det kan være til hjelp for noen. Føler meg ikke så tøff eller tapper som mange andre. Men noen kjenner seg vel igjen i det og... Vi er ulike. Jeg går i kjelleren først, men når jeg kommer opp er jeg klar. Noe blir annerledes på en fin måte. Men det å være helt, helt glad- sorgløs virker som en evighet siden. Som noe gammelt, fra ungdomstiden, borte for alltid. Alt nå er mer skjørt, minutt for minutt, takknemlig, skremt. Men alt det fine er nært. Helt inntil. Så nært som det kan bli når man vet at alt skal vekk. En gang. På et eller annet vis. Kanskje det blir lenge til.

Bilde herifra