Ett og et halvt år med kurer og operasjon. Redsel. Håp. Kaos. Følte jeg ble kastet ut av mitt eget hus, vekk fra guttene mine. Ingenting var mitt lenger. Et skyggeland.
Å bli venn med skyggene. Venn med stupet. Å bli så god venn med kaos at håpet etterhvert føltes mer fremmed og skremmende. Å måtte fange inn håpet, mane tilbake mitt hus, mitt liv, mine gutter.
Noe ødelagt reparerer seg gradvis, noe blir aldri som før. Og noe er nytt. En intens takknemlighet. Hver dag. I bunn. Uansett. Å få være rundt de jeg elsker. Å få være litt til på denne jordkloden. Vasse på en badestrand. Si 'Jeg elsker deg, jeg skal alltid passe på deg'. Å vite at ingen kan love noe for alltid, men si det allikevel, for det er sånn man sier, og en liten blir glad og det er nok bekymring for en stund.
Mange klisjeer gir mening. Som å få livet i gave. Og få leve videre med en brutal erfaring av hvordan alt kan endres / mistes. På et vis ville jeg ikke ønsket det annerledes. Kanskje bare for å skåne småguttene. Så er det tid for å tenke at dette skal gå bra. Prøve å tenke tanken "frisk".
Det har vært godt å skrive her. Takk for oppmuntring fra andre som visste noenlunde hvor jeg var. Tanker, tårer går til alle som strever. Spesielt til de som ikke får livet i gave og til alle som nettopp har startet løpet med behandlinger og venting på beskjeder, resultater. Det er en tynn, tynn vegg mellom hverdagen nå og minnet om dagen jeg fikk beskjeden på Haukeland, reisen hjem etterpå.
Om jeg skulle gi noen råd til andre må det være å bare gi slipp på livet som det var, jeget som det var. Og la alt endres, la alt falle sammen, mens du verner om det og de som er kjernen i ditt liv. Og bygge alt opp på ny. For ingenting blir som før, på godt og vondt. Noe blir bedre.