En gammel hånd

Oppe etter 4. kur. Tok lang tid denne gangen, nesten en uke. Kroppen begynner kanskje å bli sliten etterhvert. Det føles som å trekke pusten, sette seg i stress-lessen på Haukeland, få kur, dykke under vann, holde pusten i 4-5 dager, komme opp igjen fylle lungene med luft, ligge og duppe i overflaten, se på verden og bli så inderlig rørt over hvor vakkert alt er.

Fra strak ut i sengen til ut i solen med hammer, spiker, sag, vedkløyver, øks. Kløyve ved, snekre vedskjul. Stable kubber sammen med minstemann. Alt føles så godt etter disse dagene under vann. Hva som helst blir magisk. En vedkubbe for eksempel. Vekten, konsistensen, lukten.

Immunforsvaret ligger generelt lavt og etter 3. kur fikk jeg Neulasta som skal hjelpe på. Dette ser ut til å ha fin effekt. Holder meg frisk. Heldig med årstiden også. Får sol og frisk luft.

Nevnte i sist innlegg at jeg skulle prøve å samle noe av det som har hjulpet i tiden fra sjokk til noenlunde normalitet. Alle er forskjellige men kanskje noe kan hjelpe noen:

- Prøver daglig å gå en kort runde i utmarka, 30 min. Eller jobber i hagen.

- Tenner hver kveld lys i skåler fra de to store barnehage-guttene. Det ene for kaos, det andre for håp. Mine to "venner". Kaos som tar og gir håp. Og bare håpet som man må verne om og noen ganger lete etter. Demper alt annet lys. Går så igjennom fysioterapi-øvelsene for å tøye ut og bli sterkere etter operasjonen. Etterpå seks yoga-øvelser. Har valgt noen som også tøyer ut og styrker. Avslutter med ren pusteøvelse. Avslappingsteknikk. Finner en ro i dette. Tenker gode tanker. Avslutter med en takk for alt som har gått så bra som det kunne når alt var så galt som det var.

- Fant mye trøst og inspirasjon i boken 'Kreft og terrenget ditt'. Anbefaler den for alle som er i lignende situasjon. Her står det mye om både kosthold og avslappingsteknikker. Dette med yoga hadde jeg aldri startet med uten videre. Men utsatt for den grad av stress og frykt som kom så brått, måtte jeg teste ut noe som kunne fungere avslappende. Har egentlig alltid hatt et ok kosthold, men nå er det ihvertfall hakket bedre. Mye grønnsaker, hvitløk, grønn te og gurkemeie.

- Søvn. Fikk min første boks Vival av legen som kom med sjokkmeldingen. Det var det eneste jeg klarte å si der og da; 'jeg kommer ikke til å få sove'. På et tidspunkt skulle jeg gå over på innsovningstabeletter, Immovane. Sovnet "i full fart" men våknet hver natt i tretiden med mareritt. Ikke noe for meg. Finner den roen jeg trenger for å sovne med avslappingsteknikkene og Vival. Startet med en tabelett og tar nå en halv hver kveld. Kan nok klare meg uten om litt. Litt farlig å anbefale siden det kan være vanedannende men det har hjulpet meg.

- Enda en annen ny ting er psykolog. Her har jeg bedt om hjelp men venter enda. Vet at mange går rett i bakken når behandlingen er ferdig og alt skal bli litt normalt. Tenker å være fornuftig, føre var, ikke så flink pike som skal ordne alt selv. Merker at tankene rundt mitt ansvar som mor sliter veldig. Er ellers "flink" til å rydde i tankene. De siste 5 årene har kroppen gitt liv til tre små gutter. Denne fantastiske opplevelsen av liv kontra følelsen av at kroppen plutselig "trykket på av-knappen" klarer jeg ikke å riste av meg. Det å lure på om jeg får være tilstede med guttene framover er ubeskrivelig vondt. En av de tingene jeg ikke klarer å skrive om her. En annen knute er det å håpe å bli helt frisk, går fremdeles klar for nye vonde beskjeder. Og jeg vet at ingen har garanti men det er mer vagt, mer til å leve med...

- Ellers er jeg heldig å ha tusen prosjekter som gir glede, avkopling som å lese, sy, male, lage musikk...

Ser at veldig mange er innom bloggen og jeg regner med at flesteparten er i en eller annen grad av liknende situasjon. Ønsker dere lykke til med å finne egne løsninger. Jeg fikk endel trøst i blogg-verden da jeg selv var helt i starten og slått i bakken. Mange sa at det blir bedre etterhvert. Det er sant, men vanskelig å tro.

Avslutter med en tanke, her en dag. Hvordan alt er annerledes. Så på hånden min. Strakte ut fingrene og så at huden var litt tørr. Lurte på om jeg noen gang får se hånden min som en gammel hånd. Rynkete, tydelige blodårer. Da skulle det være den fineste gamle hånden som betød at jeg fikk være med guttene mine.

(foto herifra)

Grader av alvor

En dag igjen til 3. cellegift- KUR. Vektlegger kur-delen. Hvorfor måtte det hete noe med gift? Gruer meg til dårlige dager, men er snart halvvegs og det er jo bra. Har hatt noen fredelige dager og satser på at immunforsvaret er oppe og går. Fantastisk å være i form til å rusle rundt huset med trillebår full av vedkubber og minstemann på toppen. Ligge på graset i termodress, se hvor glad minsten blir når mamma klarer det kunststykket å fiske opp en makk fra molden. Sist uke ble det til slutt isolat og nede i 0,3 på de hvite blodlegemene. (Intern-prat, det er altså lavt.) Uansett så er dette så lite i forhold til de som ikke får beholde håpet om å bli frisk. Jeg er takknemlig. Har tenkt endel på det å være "merket", følelsen av et kryss i pannen. Døden som satte et spor. Sto foran deg på vegen. Stoppet deg. Så på deg. Jeg så tilbake. Skal aldri glemme det.

Endel har hjulpet meg i tiden etter det første sjokket. Får prøve å samle det i et innlegg. Kanskje det kan være til hjelp for noen. Føler meg ikke så tøff eller tapper som mange andre. Men noen kjenner seg vel igjen i det og... Vi er ulike. Jeg går i kjelleren først, men når jeg kommer opp er jeg klar. Noe blir annerledes på en fin måte. Men det å være helt, helt glad- sorgløs virker som en evighet siden. Som noe gammelt, fra ungdomstiden, borte for alltid. Alt nå er mer skjørt, minutt for minutt, takknemlig, skremt. Men alt det fine er nært. Helt inntil. Så nært som det kan bli når man vet at alt skal vekk. En gang. På et eller annet vis. Kanskje det blir lenge til.

Bilde herifra

Noe bra, fram i tid

Tenkte at bloggen ikke skulle handle om hver eneste lille detalj i denne perioden med cellegift. Ble lei av tanker og ord rundt sykdom. Etter 2 mnd`s panikk kunne jeg endelig tenke`sommer` uten stikk i magen og et `hvor er jeg da` / `hva vet jeg da`. Endelig le av en situasjon, en film. 2. kur er tilbakelagt. Immunforsvaret er elendig, generelt. Stasjon Haukeland i dag. Observasjon pga virusinfeksjn og 0,5 hvite blodlegemer (for dere som vet hva det betyr). Flotte stenger med tv/internett-skjerm over hver seng. Alenerom og greier. Tid for bloggoppdatering. Gode dager innimellom. Overgang til parykk gikk greit. Syns jo det var rart. Klippet mitt eget i god tid. Litt vemodig. Det ble kaldt. Sover med sjal. Fikk tak i karnevals parykker til guttene. Ville ta vekk noe av det rare og triste. Det blir mitt tips til andre med barn... Parykk-party. Fin kveld. Latter til mageknip. Lenge siden sist. Guttene takler det ok. Noe blir komikk, som eldstemann (snart 5) til svigermor: Mamma har mysta ein pupp! Men vanskelig med forutsigbarhet. Skal snart tillate meg tanken `det er gode sjanser for at jeg blir helt frisk`. Redd for flere av de skumle beskjedene. Har billetter til Dylankonsert 29.juni. 1.plan om noe bra, fram i tid. Skal da feire at de 6 kurene er over.

Ok ok

1. kur overstått. Ikke så mye å fortelle annet enn at gift-delen i 'cellegift' ble mer enn et ord. 4 timer etter at dosen var satt fikk fjeset faktisk en grønn-tone i det bleke. Litt Disney men ikke så mye trøst i det. Godt å være på sykehushotellet. Klarte å se en film og sov deretter 14 timer i strekk. Dag nummer 2 var super. Besøk av gode venner. Fikk/fikk låne bøker og flere filmer. Gikk tur. Trodde det hele var over for denne gang. Så kom dag 3 og 4 med kraftig kvalme igjen. Har bare døst og døst. Litt uventet akkurat det der (den gode dagen, ikke de dårlige). I dag (4. dagen) går det greit. Tok minste mulige runde i utmarka. Litt ustø/skjelven til beins, men godt med frisk luft.

I morgen er det bytur. Parykken har kommet og skal tilpasses. Tenkte å klippe håret litt gradvis i dagene som kommer. Ha guttene med på det. De må jo bare venne seg til å se meg både med og uten hår. Prøver å få det til å høres gøy ut at jeg skal se ut som onkel på håret, men responsen er dårlig.

Ser at jeg generelt skriver lite om det å være mor til tre små. Det er fordi dette punktet er det aller såreste nå. Knuser hjertet.


(Maleri av Franz Gertsch)

Et kryss i pannen

3 dager til 1. dose cellegift. Går stort sett daglig en liten runde i utmarka. Ser på havet. Dagene blir lysere. Men tankene pendler. Legevitenskapen er det som skal prøve å redde meg ut av dette. Og jeg skal gjøre det jeg kan. Gå turene, få solstrålene, gjøre yoga-øvelsene, gjøre noe gøy, tenne telysene for håp og for kaos og si noen ønsker ut over fjorden før nattetid.

Men tanken på døden finnes jo, selvfølgelig. Følelsen av at døden satte et kryss i pannen min. Kanskje slipper jeg unna, men fra naturen sin side var det egentlig ikke meningen. Siste halve året hadde jeg en aning om at noe skulle skje. En ganske nøyaktig aning om hva. Forvarsler. Kanskje kroppen visste at noe var på gang. Eller, det gjorde den jo. Etterhvert identifiserte og mobiliserte den krefter imot disse klumpene. Kanskje kroppen prøvde å fortelle det til bevisstheten. Det hele er ganske absurd. Rart å skrive om, jeg er stort sett en realist, men ikke noe poeng her om man ikke er ærlig. Uansett, alle disse forvarslene gjorde trolig at klumpen ble oppdaget tidligere. Og selv om forvarslene handlet om død, så vil jeg i ettertid tolke det slik at kroppen ikke kunne vite at det finnes leger og medisiner. At trusselen "fysisk sett" rett nok ble identifisert som livstruende. (Er jo tross alt en optimist..!)

Den store skrekken har begynt å slippe taket. Kanskje erstattet av noe matt, kraftløst, ikke helt til stede. Håper at jeg kan få lov å bli helt frisk. Og få lov å tenke på kroppen som sterk igjen. Min igjen...

(Bilde herifra)

Balansegang

MR over. Så et slags bur som skulle dras nedover ansiktet og bestemte fort å følge et råd om å lukke øynene og ikke åpne de før jeg var ute igjen. Fikk øreklokker, radioen spilte 'Gimme hope Joanna'. Bråket var ikke så gale. Merket at pusten fra nesen fort kom tilbake over ansiktet og fikk noen øyeblikk i retning klaustrofobi, men tenkte på fjorden, på nisene som dupper opp og ned. Sommerkvelder. Satt senere i et lite venterom og skulle få beskjed om det trengtes flere bilder eller om jeg var ferdig. Redd. Prøver å puste dypt, ut med frykt. Hører noen si fødselsdatoen min. Tar han en telefon? Hvorfor? Jeg får beskjed om at jeg kan gå. Er det bra eller dårlig? Kafe med min gamle kompis. Snakke om liv og alvor, fortid og nåtid. Roe ned. Et øyeblikk. Før frykten for telefonen, svaret på MR kommer.

På veg til båten. Kjøper to bananer. Har glemt å spise. Plutselig gir bakken etter to ganger. Som om føttene synker litt ned i asfalten. Komme seg inn i båten og ned på en stol. For mye reising, tapping, testing. For lite søvn. Skulle gjerne bare hvilt denne uken.

"Datt i dass" da jeg endelig var hjemme. Skal ikke utbrodere det. Men det er ikke alle dager at galgenhumoren virker. Ikke alltid tanken på parykk har et snev av gøy i seg. Men der nede på bunn er det også en ro å hente. Tårene renser ut. Er det andre som har hørt at det i tårer finnes stor mengde stress-hormoner? Sånn at de altså har en rent praktisk funksjon?

Må prøve å riste av meg litt etterhvert. Kan jo ikke lagre dette, bit for bit? Hva skjer da? Hva er balansen mellom håp og fornektelse? Mellom frykt og erkjennelse av situasjonen?

Bloggen her er en liten ventil. Rydder litt. Skriver dagbok og. Kommentarer her, meldinger fra venner trøster. Min gamle bestemor sender gode, varme klemmer og engler over telefon. Hun kommer seg ikke av flekken selv lenger. Har nettopp fått sitt eget rom på eldrehjem. Men de klemmene virker uansett. Så var det meditasjon som jeg skal lære meg. Via Youtube. Orker ikke reise mer enn nødvendig. Kan vel gå bra det. Youtube og fjorden utenfor. Kanskje finne andre som kan hjelpe å rydde i tankene. Er så vant til å klare alt selv. Stødig type stort sett. God kontakt med "mitt indre". Men jeg vet at det finnes grenser. At man noen ganger kan bli slått i bakken. Og da hjelper ikke gråt.

Tenker på alle dere som har vært i min situasjon, ventet på prøve-svar. Fått svarene. Noen gode, noen dårlige. Så lite å gjøre med. Ingenting. Andre ting kan man endre, men ikke situasjonen her og nå. Kroppens tilstand den første tiden. Oppdaget man det i tide eller ikke? Vil medisinen virke? Boken jeg leser ('Kreft og terrenger ditt') handler mye om å kvitte seg med følelsen av hjelpeløshet, maktesløshet.

Nettopp ferdig med en annen bok, om Afganistan. Fra 80-tallet til nå. Setter og ting i et perspektiv. Noe bra med denne tiden, får lest masse bøker.

(Animasjon herifra)

Helsefokus og merkelige kommunikasjonsformer

Leser 'Kreft og terrenget ditt' av David Servan-Schreiber. Fokus på hva en selv kan gjøre. Endre kosthold og andre vaner, nøste opp og reparere gamle traumer om de skulle finnes, trene opp evnen til indre ro og med dette stimulere immunforsvaret og ellers lage visse hindringer for kreftcellene. Andre ting som sikkert kan skje er jo at man får et bedre liv, uavhengig av kreften. Liker boken. Pleier som oftest å være trassig til "denslags" litteratur, men forfatteren er selv lege, med uhelbredelig kreft. Han har en god blanding av saklighet, nøkternhet og nysgjerrighet. Henviser til kilder og tester der det finnes og til din egen sunne fornuft der bevis er vanskelig å oppdrive. Anbefaler den.

A propos manglende bevis - en liten historie:
(I denne livssituasjonen vil man jo gjerne ha håp. Gode, faktarelaterte nyheter er flott. Men noen ganger kommer andre, rare situasjoner som man kan tolke som man vil. Kalle hva man vil. For eksempel i går, etter pumping nummer 2. (200ml denne gang)).

Jeg går innom favorittbutikken Fretex. På et stativ henger en bluse i et syntetisk, blankt stoff i den fargen jeg liker minst: 'Cerise' (rød-lilla-rosa). Absolutt ingenting ved blusen er etter min smak. Men- hvorfor "roper" den på meg? Går bort til stativet og tenker "Hva ER det da?" (Til forveksling likt et sinnsforvirret menneske som snakker til bluser.) Det er rett før jeg slår ut med hendene og spør høyt. Ser da merkelappen i nakken: Mitt fornavn, mellomrom, og så 'vie'. (Som betyr 'liv' på fransk). Ikke så nøye hva dette er, men jeg ble glad. Tar det som et godt tegn!

Ellers to dager til MR av hodet. Nevnte til fastlegen at det et halvt års tid har vært noe rart med synet. Som om jeg bare ser med ett øye om gangen. Veksler mellom de to. Utifra dette får jeg altså innkalling til MR. Håper det ikke viser noe unormalt, annet enn en litt god fantasi knyttet til kommunikasjon med tilfeldige klesplagg. Gruer meg. Virkelig. Tenker å gå alene. Men nå stiger frykten gradvis, så vi får se. Blir så påvirket av alle andre på disse venterommene. Hvem kjenner man som ikke jobber en torsdag klokken 10.00?

Og nå er det virkelig snakk om en trommel. Trodde først at CT var en trommel, men der var jeg såvidt innom åpningen. Nå er det virkelig dette røret med masse bråk inni. Men selvfølgelig glad for alt som blir sjekket. Om det skulle vise noe galt, så er det best å vite. Syns jeg...

Takk til dere som kjenner seg igjen i dette og som legger igjen fine kommentarer! Ønsker all mulig  bedring til dere.

(Bilde herifra, 'Tidsreise')

Tidsperspektiv

Ser ut på fjorden og en grå himmel. Godt å tenke at det skal bli vår. Nå har jeg skiftet bandasje og turte å titte ned på såret. Masse små tape-biter på kryss og tvers fra midten av brystkassen til under armen. Ser etter forholdene bra ut. Det vil si at den nedre konturen av brystet enda finnes. Tenker det kan bli greitt når de rekonstruerer. Fremdeles nesten ikke vondt. Bare litt gro-smerte nå. Og armen fungerer nesten maksimalt. Men ingen følelse på huden bak armhulen, litt utpå ryggen. Vi får se om nervene finner hverandre igjen.

Hadde besøk av en god venninne på sykehuset. Hun syns jeg takler dette så bra. Men hva skal man gjøre da? Kunne kanskje rullet meg inn i et hjørne og stengt verden ute. Noe er annerledes uansett. Prøvde å sette fingeren på det. Har ingen bitterhet, ingen "hvorfor akkurat meg?". Livet har aldri vært spesielt forutsigbart, det har aldri vært rettferdig for noen.

Men tidsperspektivet er annerledes. Alle vet at man kan være max uheldig, få en takstein i hodet og det var det. Nå får du se taksteinen i sakte film, du får ikke gå noe sted. Visse ting påvirker farten; medisiner, tilfeldigheter, din egen innstilling, din egen kropps styrke og evner. Du rekker å tenke at om det går 5 år før den treffer deg så hadde det vært FLOTT. Kanskje 10 år? Kanskje, men det tør jeg enda ikke å håpe på, rekker jeg gradvis å flytte meg sånn at taksteinen treffer bakken og jeg slipper unna. Og jeg kan fortsette å gå. Dette er nytt. Erkjennelse av tiden og livet på et nytt nivå. Uansett evne til abstrakt tanke, uansett bøker og kursing i det å være tilstede i sitt liv / realisere deg selv etc. så kan ingen forestille seg denne trusselen så direkte. Og samtidig er du i live.

Jeg er litt mindre lamslått, klarer innimellom å trekke pusten "i bånn" av lungene. Den gode siden av det nye tidsperspektivet er forhåpentligvis å være enda litt mer tilstede i livet. Når skrekken slipper taket er det noe sterkt der et sted. Kjenner det såvidt. Noe usårlig.

Vil si: Tusen takk for alle gode, fine kommentarer!
Bloggen ble først og fremst opprettet for å få ut noen tanker, noe frykt. Og få kontakt med andre i liknende situasjon. Behovet for likesinnede ble stort i denne situasjonen. Ellers er det ikke typisk meg å være så privat. Flere andre vil følge med i bloggen og etterhvert flere som kjenner meg. Jeg gir sikkert adressen til venner og familie etterhvert og håper at det ikke endrer  graden av ærlighet... Det er jo noe befriende ved det å være anonym. Som en samtale med en tilfeldig medpassasjer på en togtur.

(Bildet kommer herifra)

Fantasi og teori

Trodde jeg skulle klare å slå meg til ro med uvissheten denne helgen, men nei. Leser på nettet, altfor mye. Og lager mine egne teorier. Jeg er vel en av de som blir beroliget av mest mulig informasjon, men nettet er ingen god erstatter for leger og sykepleiere. Hadde jeg bare visst hva jeg skulle spørre om da jeg satt der med legen. Nå ser jeg bare mine dårlige kort. Noen nevner begrepet 'lokalavansert' og når jeg leser mer om dette så ser det ut til å være en spesielt farlig sort. Når min ligger helt opptil huden, ca rett under brystvorten så er den visstnok lokalavansert??? Fare er og knyttet til brystkreft som oppstår i forbindelse med graviditet. For min del regner jeg med at det kan være tilfelle da det var noe annerledes med høyre side ved amming. Regnet bare med at det var noe med melkekjertlene. Og hvem har ikke to litt ulike bryster? Dvs at jeg kan ha gått med dette en stund.

Tenker så svart, så svart. Noen skriver at de aldri et sekund var i tvil om at det skulle gå bra. Jeg skal prøve å lage meg en liten luke ut til noe lysere. Tenke på mine gode odds... At jeg har: Normalvekt. En ellers sterk, sunn kropp. VANLIGVIS flink til å leve i nuet, ta livet med ro, nyte her og nå... Og når legen vil operere med en gang, så kan jeg tolke det i retning av at kulen ikke er så stor. Jeg tolker og tolker. Noen med erfaring?

Ellers litt mindre forkjølet. Satser på god form før operasjonen og på god informasjon når jeg nå er klar med 1000 spørsmål.

Bildet fant jeg et eller annet sted her.

Uro

Forkjølet. En bagatell i seg selv, men det kan utsette operasjonen om den ikke forsvinner. Har fått antibiotika av fastlegen bare for å få den fort unna. Får bare håpe antibiotikaen kan ta det. 5 dager til operasjon. Sover godt, heldigvis. Men vanskelig å ta det rolig om dagen. Har lest en god brosjyre rundt det å ha små barn (Når mor eller far har kreft), hvordan fortelle, hva skal man fortelle... Link nede til venstre. Ser så godt at eldstemann på 4,5 merker at vi voksne er urolige.

Bildet fant jeg her.

Pick a card- any card.

CT-scanning av lunger i går. Mulig at resultatene er klar i dag. Venter på telefon fra fastlege og, ja, går på veggene! Man stålsetter seg i alle mulige nye, absurde situasjoner. Ikke rart at mange knekker sammen lenge etterpå. Hvordan skal man egentlig takle dette? Satt på venterommet og var så redd. Vil heller ikke ha med meg noen. Burde nok det. Fikk all slags rare fysiske reaksjoner på veg inn, som sting under hjertet. De fleste andre der var vel også innom på grunn av et eller annet skummelt. Den ene etter den andre ble hentet av en hyggelig radiolog som håndhilste, smilte og utstrålte all verdens trygghet. Ellers rask ct, ingen reaksjon på kontrastvæsken, var jo ikke så langt innover i tunnelen. Proklamerte kjekt at jeg har ihverfall ikke klaustrofobi, men hvem vet i disse dager? Alt rundt er nytt. Og kroppen min er blitt litt ukjent. Føler meg som et løsrevet hode, noe sprettball-lignende, sikksakk rundt i rommet, i vill frykt for telefonen. Kunne godt tenke meg å flykte, men er jo så rasjonell, godt oppdratt, høflig og tålmodig.

Som å være med i en bisarr lek hvor jeg må trekke kort og håpe på lykke. Men jeg trekker gang på gang feil kort. Hva er sjansen for å bare trekke feil??? Statistikken er ikke med meg. Få under 40 får brystkreft, av disse får godt under halvparten en aggressiv form. Hva mer venter jeg på? Hvor er mitt gode kort? Har fått bøker og tips om å ta kontrollen over kropp og sinn. Kanskje er mitt eneste gode kort et jeg må lage selv? Ta en dag om gangen, tenke positivt. Og det skal jeg, men klarer ikke enda. Vil så gjerne vite mer først, få en god beskjed som jeg kan klamre meg til. Er det noe som helst bra her? Klarer ikke å bygge på all denne usikkerheten. Bare venter og venter. Hva finner de ut når de undersøker mer, når de åpner meg opp? Hva er det med lymfeknuten der i armhulen? Hva er vondt i brystet? Vet at jeg må bygge meg opp nå før operasjonen. Dato for den er neste torsdag: 13.januar. Enda et herlig tall. Noen har jo akkurat det som lykketall, så pytt! Skulle gjerne laget en oppbyggende, heltemodig blogg for andre i lignende situasjon. Beklager det. Men, iblant er det vel greit å dele frustrasjon og. Så skal ihvertfall ingen som er innom her føle at de er alene med usikkerhet og frykt. Og blir jeg en dag positiv, så vet dere at da er det virkelig sånn.

Igjen takk til dere som svarer, oppmuntrer og tipser meg om andre gode forum og nettsider!

Bildet er lånt herifra.

Bloggstart - Kul i brystet

14. desember 2010 oppdaget jeg tilfeldigvis en liten, hard kul i høyre bryst, like over brystvorten og like under huden.
15. desember fikk jeg legetime og ble henvist videre til Haukeland.
21. desember: Etter mammografi og ultralyd var konklusjonen at dette ikke så bra ut. Endring i hele brystet og noe med en lymfeknute i armhulen. Vevsprøve ble tatt og skal bekrefte. Men legen ba meg innstille meg på dårlig nytt og snarlig planlegging av behandling.

Uvirkelig å ta buss ned til byen. Se gamle mennsker, tenke at noen får leve en god stund. Finne den tommest mulig kafeen og prøve å ikke bryte sammen, ikke enda, komme meg hjem først. Med hurtigbåt. Gå opp mot huset, vårt fine, fine hus ved sjøen. Drømmen vår. Guttene våre inne i stuen. De tre små guttene. Stoppe opp i mørket, noen meter fra porten og endelig grine. Se opp på stjernehimmelen-  det var jo her jeg skulle være. Grine ferdig, gå inn og prøve å smile til guttene. De skal ikke bli redde.

Julen 2010. Ville bare gjemme meg, men det ble faktisk jul. Med familie. Godt å ha folk rundt seg, allikevel. Pyntet meg og fikk tatt det lenge utsatte familiebildet nå som min flinke fotograf-bror var her. Tenke at jeg rakk det akkurat. Mens jeg enda ser fin ut. Høres kanskje forfengelig ut. Ikke så nøye veid opp mot verre alternativ, men om alt går feil veg, så blir dette et fint minne for guttene.

Skal prøve å tenke positivt snart. Snart. Tenker det verste nå. Er nå engang min måte. Hopper over fornektelsen. Venter på telefon akkurat nå. Svar på vevsprøven. Har lest rundt på nettet og blir skremt, men til en viss grad virkelighetsorientert. Prøver å lese fakta, og noen få andre blogger.

Dette er starten på noe jeg har så utrolig liten kontroll over. Og jeg er redd. Går på veggene her jeg venter og oppretter en blogg for å få skrevet ned noen tanker. Og kanskje etterhvert få kontakt med andre i liknende situasjon, eller som har vært der.