På veg til båten. Kjøper to bananer. Har glemt å spise. Plutselig gir bakken etter to ganger. Som om føttene synker litt ned i asfalten. Komme seg inn i båten og ned på en stol. For mye reising, tapping, testing. For lite søvn. Skulle gjerne bare hvilt denne uken.
"Datt i dass" da jeg endelig var hjemme. Skal ikke utbrodere det. Men det er ikke alle dager at galgenhumoren virker. Ikke alltid tanken på parykk har et snev av gøy i seg. Men der nede på bunn er det også en ro å hente. Tårene renser ut. Er det andre som har hørt at det i tårer finnes stor mengde stress-hormoner? Sånn at de altså har en rent praktisk funksjon?
Må prøve å riste av meg litt etterhvert. Kan jo ikke lagre dette, bit for bit? Hva skjer da? Hva er balansen mellom håp og fornektelse? Mellom frykt og erkjennelse av situasjonen?
Bloggen her er en liten ventil. Rydder litt. Skriver dagbok og. Kommentarer her, meldinger fra venner trøster. Min gamle bestemor sender gode, varme klemmer og engler over telefon. Hun kommer seg ikke av flekken selv lenger. Har nettopp fått sitt eget rom på eldrehjem. Men de klemmene virker uansett. Så var det meditasjon som jeg skal lære meg. Via Youtube. Orker ikke reise mer enn nødvendig. Kan vel gå bra det. Youtube og fjorden utenfor. Kanskje finne andre som kan hjelpe å rydde i tankene. Er så vant til å klare alt selv. Stødig type stort sett. God kontakt med "mitt indre". Men jeg vet at det finnes grenser. At man noen ganger kan bli slått i bakken. Og da hjelper ikke gråt.
Tenker på alle dere som har vært i min situasjon, ventet på prøve-svar. Fått svarene. Noen gode, noen dårlige. Så lite å gjøre med. Ingenting. Andre ting kan man endre, men ikke situasjonen her og nå. Kroppens tilstand den første tiden. Oppdaget man det i tide eller ikke? Vil medisinen virke? Boken jeg leser ('Kreft og terrenger ditt') handler mye om å kvitte seg med følelsen av hjelpeløshet, maktesløshet.
Nettopp ferdig med en annen bok, om Afganistan. Fra 80-tallet til nå. Setter og ting i et perspektiv. Noe bra med denne tiden, får lest masse bøker.
(Animasjon herifra)
Hei. Jeg har lest bloggen din og kjenner igjen mange av følelsene dine, ikke minst stress og angst. da jeg gikk og ventet på svar fra prøver og utredning gråt jeg ikke en tåre, jeg var en kapsel av angst. Tårene kom senere, da jeg hadde mer kontroll. Det er godt å gråte, og jeg mener jeg har hørt det du sier om tårer. Tenker på deg, jeg synes det høres ut som du oppdaget sykdommen tidlig. Det går nok bra, skal du se, men det er en vei å gå følelsesmessig og medisinsk. Klem fra meg
SvarSlettTankevekkende og inspirerende blogg. Sender gode ønsker
SvarSlettHEI du er utrolig flink til og ordlegge deg ...dette skal gå bra prognosene for brystkreft er jo blandt de beste så da tror vi på det!!!! min mann hadde lungekreft der var pronosene helt omvendt og de hadde rett der. triste greier. du klarte MR og du så bra jeg hadde noe angst de første gangene men går greit nå...må sjekkes i blandt i hodet er jo "bare" 20 min verre me andre ting men har gått greit det og. hva valg har vi må bare stå på.ha en flott helg klem wimsa
SvarSlettDu skriver fantastisk bra, sjelden lest en blogg som er literatur fra begynnelsen til enden. Dessverre kan jeg ikke lese det som skjønnliteratur siden det du skriver om ikke akkurat er noe skjønnt. Jeg synes "Datt i dass" er et uttrykk som virkelig beskriver hva man føler, jeg datt dit ned da jeg mistet moren min og har fremdeles ikke kommet helt opp derfra enda. Sender deg varme tanker fra et land langt borte.
SvarSlettKjære M. Takk for sms og takk for at jeg får lov til å bevege meg inn på denne siden og lese tankene dine. Som jeg skrev til deg: jeg tenker så masse på deg, ja, på dere alle, og samtidig er jeg så ufattelig klar over hvor lite jeg egentlig begriper av dette som du går igjennom; jeg leser det du skriver, jeg beundrer deg for ærligheten og motet, jeg forsøker å forstå hva slags kraft dette blikket du stirrer med også utstråler når du nå står der (ved havet) og ser inn i døden og livet og alle ting. men jeg vet at det forblir ufattelig. og jeg kjenner av og til en slags skam, et eller annet som gjør at jeg nå famler etter de riktige ordene, som om noe sånt fantes. hva kan jeg si deg i en sånn stund? her om dagen satt vi på kafé, K og P og jeg, og vi snakket om tiden og om fortiden og om våre liv, som tross alt, ennå, er vevd sammen på en måte som aldri kommer til å forsvinne, selv om vi kanskje har drevet vekk, selv om vi kanskje ikke lenger lever sånn vi i mange år levde. og det var så fint. det var før vi visste om det skulle gå bra eller ikke, det var før vi turte å håpe på noe som helst, og der satt vi, og vi stirret også inn i ting som er svarte og klebrige, men et eller annet sted der fantes også en hel mengde kjærlighet; for hverandre og for deg, M. her om dagen måtte jeg nesten også le litt når jeg leste det du skrev her inne: livet er uforutselig og rart og det visste jeg, skrev du. og så tenkte jeg på alle de gamle samtalene om livet og døden og kjærligheten. og jeg tenkte at du alltid var så klar. at du så, at du alltid ville se ting som det de var. ærlighet, husker jeg du sa. man må være ærlig og streit. og livet er jo rart, livet er noe fabelaktig rart, og det visste du. vel vel, kjære venn. tenkte bare å stamme et eller annet frem her, sånn at du vet at jeg følger med, at jeg tenker på deg og at i mine private innvendige samtaler - med hvem det nå enn er man snakker med når man tenker mye på døden - at jeg i mine innvendige samtaler alltid nevner deg og ber om at det må gå deg godt. jeg er fryktelig glad i deg, kjære venn. hils også ø, han også er med i tankene, og barna selv om jeg ikke kjenner dem.
SvarSlettalt godt fra din venn P