MR

Ansamlingen av sårværske roer seg. Men alt gjør mer vondt. Huden og nervene begynner å virke igjen.

Noenlunde klar for morgendagen. En gammel, god venn blir med. En som vet mer enn meg om hva som kommer. Håpe på at de har øreklokker i tunnelen. Satse på en radiostasjon med sorgløse 80-talls låter. Muligens lukke øynene og ikke åpne før det er ferdig.

Håper at det ikke er noe mer feil inni kroppen. Bare dette som gikk galt en eneste gang og som kroppen ikke klarte å fikse, men nå får den hjelp. Sånn som skjer. Kanskje det er helt borte allerede? Skåret ut. Konkret.

Mange spørsmål. Hvorfor startet disse cellene dette som er så feil? Og hvorfor nå? Eller når egentlig?

Må prøve å fokusere på her og nå. Hva er status? Se hva legene finner ut, høre hva de sier. Håpe at alt de kan gjøre vil fungere bra. Håpe at jeg klarer å begrense bekymringene, holde fast ved det som er bra. Og være tilstede. I livet.


(Enda et bilde jeg ikke husker hvor kommer ifra)