Tidsperspektiv

Ser ut på fjorden og en grå himmel. Godt å tenke at det skal bli vår. Nå har jeg skiftet bandasje og turte å titte ned på såret. Masse små tape-biter på kryss og tvers fra midten av brystkassen til under armen. Ser etter forholdene bra ut. Det vil si at den nedre konturen av brystet enda finnes. Tenker det kan bli greitt når de rekonstruerer. Fremdeles nesten ikke vondt. Bare litt gro-smerte nå. Og armen fungerer nesten maksimalt. Men ingen følelse på huden bak armhulen, litt utpå ryggen. Vi får se om nervene finner hverandre igjen.

Hadde besøk av en god venninne på sykehuset. Hun syns jeg takler dette så bra. Men hva skal man gjøre da? Kunne kanskje rullet meg inn i et hjørne og stengt verden ute. Noe er annerledes uansett. Prøvde å sette fingeren på det. Har ingen bitterhet, ingen "hvorfor akkurat meg?". Livet har aldri vært spesielt forutsigbart, det har aldri vært rettferdig for noen.

Men tidsperspektivet er annerledes. Alle vet at man kan være max uheldig, få en takstein i hodet og det var det. Nå får du se taksteinen i sakte film, du får ikke gå noe sted. Visse ting påvirker farten; medisiner, tilfeldigheter, din egen innstilling, din egen kropps styrke og evner. Du rekker å tenke at om det går 5 år før den treffer deg så hadde det vært FLOTT. Kanskje 10 år? Kanskje, men det tør jeg enda ikke å håpe på, rekker jeg gradvis å flytte meg sånn at taksteinen treffer bakken og jeg slipper unna. Og jeg kan fortsette å gå. Dette er nytt. Erkjennelse av tiden og livet på et nytt nivå. Uansett evne til abstrakt tanke, uansett bøker og kursing i det å være tilstede i sitt liv / realisere deg selv etc. så kan ingen forestille seg denne trusselen så direkte. Og samtidig er du i live.

Jeg er litt mindre lamslått, klarer innimellom å trekke pusten "i bånn" av lungene. Den gode siden av det nye tidsperspektivet er forhåpentligvis å være enda litt mer tilstede i livet. Når skrekken slipper taket er det noe sterkt der et sted. Kjenner det såvidt. Noe usårlig.

Vil si: Tusen takk for alle gode, fine kommentarer!
Bloggen ble først og fremst opprettet for å få ut noen tanker, noe frykt. Og få kontakt med andre i liknende situasjon. Behovet for likesinnede ble stort i denne situasjonen. Ellers er det ikke typisk meg å være så privat. Flere andre vil følge med i bloggen og etterhvert flere som kjenner meg. Jeg gir sikkert adressen til venner og familie etterhvert og håper at det ikke endrer  graden av ærlighet... Det er jo noe befriende ved det å være anonym. Som en samtale med en tilfeldig medpassasjer på en togtur.

(Bildet kommer herifra)