mandag 17. januar 2011

Tidsperspektiv

Ser ut på fjorden og en grå himmel. Godt å tenke at det skal bli vår. Nå har jeg skiftet bandasje og turte å titte ned på såret. Masse små tape-biter på kryss og tvers fra midten av brystkassen til under armen. Ser etter forholdene bra ut. Det vil si at den nedre konturen av brystet enda finnes. Tenker det kan bli greitt når de rekonstruerer. Fremdeles nesten ikke vondt. Bare litt gro-smerte nå. Og armen fungerer nesten maksimalt. Men ingen følelse på huden bak armhulen, litt utpå ryggen. Vi får se om nervene finner hverandre igjen.

Hadde besøk av en god venninne på sykehuset. Hun syns jeg takler dette så bra. Men hva skal man gjøre da? Kunne kanskje rullet meg inn i et hjørne og stengt verden ute. Noe er annerledes uansett. Prøvde å sette fingeren på det. Har ingen bitterhet, ingen "hvorfor akkurat meg?". Livet har aldri vært spesielt forutsigbart, det har aldri vært rettferdig for noen.

Men tidsperspektivet er annerledes. Alle vet at man kan være max uheldig, få en takstein i hodet og det var det. Nå får du se taksteinen i sakte film, du får ikke gå noe sted. Visse ting påvirker farten; medisiner, tilfeldigheter, din egen innstilling, din egen kropps styrke og evner. Du rekker å tenke at om det går 5 år før den treffer deg så hadde det vært FLOTT. Kanskje 10 år? Kanskje, men det tør jeg enda ikke å håpe på, rekker jeg gradvis å flytte meg sånn at taksteinen treffer bakken og jeg slipper unna. Og jeg kan fortsette å gå. Dette er nytt. Erkjennelse av tiden og livet på et nytt nivå. Uansett evne til abstrakt tanke, uansett bøker og kursing i det å være tilstede i sitt liv / realisere deg selv etc. så kan ingen forestille seg denne trusselen så direkte. Og samtidig er du i live.

Jeg er litt mindre lamslått, klarer innimellom å trekke pusten "i bånn" av lungene. Den gode siden av det nye tidsperspektivet er forhåpentligvis å være enda litt mer tilstede i livet. Når skrekken slipper taket er det noe sterkt der et sted. Kjenner det såvidt. Noe usårlig.

Vil si: Tusen takk for alle gode, fine kommentarer!
Bloggen ble først og fremst opprettet for å få ut noen tanker, noe frykt. Og få kontakt med andre i liknende situasjon. Behovet for likesinnede ble stort i denne situasjonen. Ellers er det ikke typisk meg å være så privat. Flere andre vil følge med i bloggen og etterhvert flere som kjenner meg. Jeg gir sikkert adressen til venner og familie etterhvert og håper at det ikke endrer  graden av ærlighet... Det er jo noe befriende ved det å være anonym. Som en samtale med en tilfeldig medpassasjer på en togtur.

(Bildet kommer herifra)

5 kommentarer:

  1. Du skriver så bra, tusen takk for at du finner ord for ikke bare dine egne tanker, men også for våre tanker

    SvarSlett
  2. Takk selv, Eljos, for oppmuntring og støtte!

    SvarSlett
  3. Jeg er heller ikke så privat i andre sammmenhenger. Jeg kunne skrevet dagbok privat, men jeg ville samtidig "opplyse" for andre som ikke har vært borti kreft og så er det lettere for familie og venner som bor langt borte å følge med.

    Skal følge med bloggen din. Ser at min ligger på din side - det er hyggelig det :-)
    Kan jeg legge din på min side?

    SvarSlett
  4. Pusen 33: Klart du kan linke til meg! Jeg skal tipse venner og kjente etterhvert, kanskje det snart blir mer fokus på behandling og litt mindre på det å være skrekkslagen...

    SvarSlett
  5. Flott blogg og du er flink å sette ord på tingene..Godt å skrive ut sorg og frustrasjon.Det er ikje alt en klare å prate om og en som ikje er i samme situasjon klarer ikje å forstå heilt hvordan en har det etter å ha fått en slik diagnose. Eg har mange ganga lyst å si"stopp verden eg vil av", men må bare følge med på den karusellen som legan har bestemt.
    Klæm fra Johanne-Marie

    SvarSlett

Takk for kommentar!