fredag 7. januar 2011

Pick a card- any card.


CT-scanning av lunger i går. Mulig at resultatene er klar i dag. Venter på telefon fra fastlege og, ja, går på veggene! Man stålsetter seg i alle mulige nye, absurde situasjoner. Ikke rart at mange knekker sammen lenge etterpå. Hvordan skal man egentlig takle dette? Satt på venterommet og var så redd. Vil heller ikke ha med meg noen. Burde nok det. Fikk all slags rare fysiske reaksjoner på veg inn, som sting under hjertet. De fleste andre der var vel også innom på grunn av et eller annet skummelt. Den ene etter den andre ble hentet av en hyggelig radiolog som håndhilste, smilte og utstrålte all verdens trygghet. Ellers rask ct, ingen reaksjon på kontrastvæsken, var jo ikke så langt innover i tunnelen. Proklamerte kjekt at jeg har ihverfall ikke klaustrofobi, men hvem vet i disse dager? Alt rundt er nytt. Og kroppen min er blitt litt ukjent. Føler meg som et løsrevet hode, noe sprettball-lignende, sikksakk rundt i rommet, i vill frykt for telefonen. Kunne godt tenke meg å flykte, men er jo så rasjonell, godt oppdratt, høflig og tålmodig.

Som å være med i en bisarr lek hvor jeg må trekke kort og håpe på lykke. Men jeg trekker gang på gang feil kort. Hva er sjansen for å bare trekke feil??? Statistikken er ikke med meg. Få under 40 får brystkreft, av disse får godt under halvparten en aggressiv form. Hva mer venter jeg på? Hvor er mitt gode kort? Har fått bøker og tips om å ta kontrollen over kropp og sinn. Kanskje er mitt eneste gode kort et jeg må lage selv? Ta en dag om gangen, tenke positivt. Og det skal jeg, men klarer ikke enda. Vil så gjerne vite mer først, få en god beskjed som jeg kan klamre meg til. Er det noe som helst bra her? Klarer ikke å bygge på all denne usikkerheten. Bare venter og venter. Hva finner de ut når de undersøker mer, når de åpner meg opp? Hva er det med lymfeknuten der i armhulen? Hva er vondt i brystet? Vet at jeg må bygge meg opp nå før operasjonen. Dato for den er neste torsdag: 13.januar. Enda et herlig tall. Noen har jo akkurat det som lykketall, så pytt! Skulle gjerne laget en oppbyggende, heltemodig blogg for andre i lignende situasjon. Beklager det. Men, iblant er det vel greit å dele frustrasjon og. Så skal ihvertfall ingen som er innom her føle at de er alene med usikkerhet og frykt. Og blir jeg en dag positiv, så vet dere at da er det virkelig sånn.

Igjen takk til dere som svarer, oppmuntrer og tipser meg om andre gode forum og nettsider!

Bildet er lånt herifra.

3 kommentarer:

  1. Hei :-)

    Ja den følelsen av at man har lyst å flykte,gjemme seg bort, bare forsvinne liksom er grusom. Og ventetiden virker som en evighet..og man lever liksom i en boble..og bare tenker på en ting!! Skjønner deg veldig godt..kjenner igjen den følelsen. Jeg hadde også en agressiv kreftype..hormonell.. og svultsen min var på 8,5 cm. Jeg var heldig å ikke hadde noe spredning til lymfer eller andre organer.Får virkelig håpe at du får resultatene i dag.. for å gå å vente hele helgen er umenneskelig.Hilsen Merethe

    SvarSlett
  2. Jeg krysser fingrene for at CTen viser null spredning. Og for at du får den telefonen snart, så du slipper å gå på veggen.

    Og de gode kortene, de kommer nnok snart skal de se:)

    Klem fra Siri

    SvarSlett
  3. Ja du den følelsen er kjent og det var en forferdelig tid. Jeg er jo så gammel, så alt var nok annerledes for meg. Uansett, det var ikke lett. Jeg klarte ikke å se annerledes på det, jeg var ganske klar på at neste sommer, da var ikke jeg på denne jorden. Jeg rett og slett forberedte meg på det, med praktiske ting også. Like fram til nesten i dag, har jeg ikke våget å slippe fram optimismen! Et blogginnlegg fra Carpediem hjalp meg til å forstå mine egne følelser. Alle må nok finne sin egen vei og egen metode for å takle en slik fryktelig hendelse som det er å være frisk den ene dagen, og dødsyk den neste. Og det merkelige er jo, som du sier, man kjenner alt mulig rart som er skremmende og vondt både her og der. Da det stod på som verst, så lukket jeg meg inn i min egen boble, og tillot ingen slike tanker som at dette er forferdelig, dette er grusomt, dette klarer jeg ikke. Jeg tenkte minst mulig på min egen situasjon. Jeg håper inderlig du får svar på CT-en raskt!

    SvarSlett

Takk for kommentar!