tirsdag 22. februar 2011

Et kryss i pannen

3 dager til 1. dose cellegift. Går stort sett daglig en liten runde i utmarka. Ser på havet. Dagene blir lysere. Men tankene pendler. Legevitenskapen er det som skal prøve å redde meg ut av dette. Og jeg skal gjøre det jeg kan. Gå turene, få solstrålene, gjøre yoga-øvelsene, gjøre noe gøy, tenne telysene for håp og for kaos og si noen ønsker ut over fjorden før nattetid.

Men tanken på døden finnes jo, selvfølgelig. Følelsen av at døden satte et kryss i pannen min. Kanskje slipper jeg unna, men fra naturen sin side var det egentlig ikke meningen. Siste halve året hadde jeg en aning om at noe skulle skje. En ganske nøyaktig aning om hva. Forvarsler. Kanskje kroppen visste at noe var på gang. Eller, det gjorde den jo. Etterhvert identifiserte og mobiliserte den krefter imot disse klumpene. Kanskje kroppen prøvde å fortelle det til bevisstheten. Det hele er ganske absurd. Rart å skrive om, jeg er stort sett en realist, men ikke noe poeng her om man ikke er ærlig. Uansett, alle disse forvarslene gjorde trolig at klumpen ble oppdaget tidligere. Og selv om forvarslene handlet om død, så vil jeg i ettertid tolke det slik at kroppen ikke kunne vite at det finnes leger og medisiner. At trusselen "fysisk sett" rett nok ble identifisert som livstruende. (Er jo tross alt en optimist..!)

Den store skrekken har begynt å slippe taket. Kanskje erstattet av noe matt, kraftløst, ikke helt til stede. Håper at jeg kan få lov å bli helt frisk. Og få lov å tenke på kroppen som sterk igjen. Min igjen...

(Bilde herifra)

torsdag 17. februar 2011

Skjør sak...


Lørdag for snart en uke siden var formen stigende. Lettelsen over at det ikke var spredning til lymfene seg langsomt inn. Spilte høy musikk i stuen og danset med minstemann. ('Young Girl' med Gary Puckett & The Union Gap). Han gjorde høye kneløft og jeg hermet. Gikk over til fysioterapi-øvelsene for fraværende bryst og lymfer. Heiste skuldrene oppunder ørene og trakk pusten dypt inn. Dermed et nytt "attack". Fikk kroppen i cirka 90 graders vinkel, mens jeg rygget bakover mot en stol. Det hele varte ikke mer enn tre-fire minutter. Så roet det seg sakte ned.

Ringte legevakt som ringte Haukeland og de ville ha meg inn til observasjon. Ny tur med legebåt. Hadde med meg bok denne gangen. Følte meg litt mindre troverdig på akuttmottaket med en roman i hånden. Eller kanskje man etterhvert bare føler seg litt hjemme? Heldigvis så alt bra ut. Smertene kan stemme oversens med at blodproppene ligger langt ute mot lungeveggen. Jeg var allikevel redd for hjertet på grunn av den plutselige smerten og at ekg'en er litt uvanlig. Like før utskrivelse var det tilfeldigvis en hjertelege i rommet med et flott ultralyd-utstyr og han tok en sjekk. Det så bra ut og jeg fikk gå.

Om en uke er det oppstart cellegift. Blir første natten på sykehushotellet. Skal prøve å kose meg med ski-VM. Idéen med 1,5 måneds oppbygging av kropp og sinn fra operasjon til cellegift har blitt punktert gang på gang. I dag har det vært innedag iført stilongs med løse knær fra morgen til kveld. Jeg skylder på den travle dagen i går:

Testing av parykker! Klarte å tenke positivt på situasjonen. To gode venninner assisterte. Takk L og K! En flott fasong ble valgt etter løfte om at den helt klart kunne steames til å bli mye flatere enn den var. Vil helst ikke ha høyt hår. Det vil si, jeg har veldig flatt hår og veldig flatt bakhode så stort hår blir feil om jeg kan tillate meg å ønske å se ut som meg selv den nærmeste tiden. I samme slengen var det innom et lite bakrom i en undertøysbutikk. Stort maleri av en kvinne uten bryst og en mann som holder rundt + lysekrone. Fikk byttet vatt-puten med en silikon-variant. Tenkte plutselig på staten som en koselig nisse som spanderer på oss denslags. Nå lurer jeg på om den er et nummer for stor. Det sto mellom to størrelser. Høyre brystet som forsvant var i grunnen litt større enn det venstre. Jaja. Jeg vil altså ha et mindre silikonbryst og så flatt hår som mulig.

(Maleri av E. Peyton)

fredag 11. februar 2011

Krigeren


Jepp. Kunne vært meg ved havet med ny, flott parykk. Har kastet meg ut i yoga via Youtube. Titlene på positurene var veldig motiverende: Warrior one og Warrior two. Litt stress i starten. Hadde ikke yogamatte og begynte å skli på sokkelesten da jeg endlig fant rett vinkel og avstand mellom fotbladene. Fikk et brått kast med begge de dårlige skuldrene for å gjenvinne balanse. Ene siden stiv pga operasjon, andre siden stiv pga blodpropp. Men en kriger gir ikke opp lett! Justerte litt og klarte sånn noenlunde å få bevegelsene til å stemme med pusten inn og pusten ut. Dette er jo veldig, veldig viktig.

Laget en liste med tegninger og instruksjoner som jeg kan begynne med. Men letingen etter yoga-musikk var tung. Mye synth-versjoner av Beethoven med bølgeskvulp bak. Dette vekker en voldsom trass. Fant til slutt noe som faktisk hørtes asiatisk, rolig og fint ut. Jeg er klar over at all musikk man liker sikkert fungerer bra, men jeg vil jo gjerne ha litt eventyrstemning og. Litt inn i en film og langt avsted. Nøyaktig det jeg trenger (i tillegg til rolig utstrekking og styrking av muskler + pusteøvelsene). Tror det er bra for lymfene og. Og fint å tenke til kreften: 'Nå kommer jeg og tar deg!'

Ellers fikk jeg telefon fra Haukeland: dato for første cellegiftkur er fredag 25. februar. Skal få noe som heter FEC 100. En hestekur har jeg inntrykk av. Hver tredje uke, seks ganger. Det vil si til midtsommer, etter planen. Håper jeg klarer å holde meg noenlunde frisk. Spennende å se hvilken effekt dette får på kroppen. Tenker på bivirkning men ikke minst virkning. Selve klumpen er ute, så synlig effekt vil det ikke bli.

Får heldigvis slappe av på sykehushotellet til dagen etter og kanskje mer om behov, siden jeg bor litt utenfor allfarveg og har 3 små som nok har best av å se meg når jeg er over første kneiken... Blodproppen og turen med legebåt en svart natt i liten storm har vel gjort meg litt engstelig.

Har hørt at de første par dagene er verst. Noen med erfaring ifht FEC 100?

torsdag 10. februar 2011

Fin dag

Den skumle legetimen er overstått og resultat av videre vevsprøver viser at det ikke var én kul på 3 cm men to små på 1,5 og 0,8 cm, tett i tett. Over tid ville de ha vokset sammen til en. I tillegg flere forstadier. Dermed helt rett å få brystet fjernet så fort som mulig. Av de 12 lymfeknutene som ble operert ut var ingen infisert, heller ikke den som så "mistenkelig" ut. Dette er fantastiske nyheter! Samtidig forvirrende og skremmende at brystet så tydelig var i et kaos av kreftceller. Ettersom dette er en av de hissige, hurtigvoksende typene er det bare en ubeskrivelig lettelse at det nå ser ut til at det ble tidlig oppdaget. Legen mener dette har kommet i løpet av måneder.

Nå er det å vente på innkalling til kreftavdelingen og få dato for første cellegift. Var innom frisøren på Haukeland og så på parykkmodeller. Prøvde en på og det ble jo bare rart. Egentlig mye flottere enn det temmelig tynne, glatte håret jeg har fra før. Har god tid til å bestemme meg, men greit å venne seg til tanken. Når det nærmer seg så tar de inn 4 og jeg velger en av de eller ingen og man bestiller 4 til. Bra ordning. En så absolutt bagatell i det store og hele.

Ellers kjenner jeg nesten ikke mer til blodproppene i lungene. Veldig god virkning av blodfortynnende. Setter en sprøyte i magen hver kveld. Litt vondt, men enda en bagatell. Jeg er så takknemlig for alle medisiner som finnes og alt som blir oppdaget i tide.

Tusen takk for fine og oppmuntrende kommentarer!
Og takk til kjære L som var med til legen!

(Bilde: Fassbinder)

mandag 7. februar 2011

Hva skal man dø av, egentlig?


03. januar: Hadde en sirkel i almanakken rundt denne datoen for da var muligens svar på vevs-prøvene fra operasjonen klar. Dette gruer jeg meg veldig til. Å få vite mer om alvorlighetsgrad, sannsynlighet for spredning. Prøvde å gjøre vanlige ting, men livredd for telefon. Har time hos lege om to dager og får vite det jeg trenger da. Men sa (en gang jeg var ved godt mot) at de bare kan ringe om svaret kommer før.

Tørket støv (sant) og jogget litt i trappen ettersom den fysiske formen var helt fin. Plutselig hogg det til i det jeg identifiserte som hjertet. Tenkte hjerteinfarkt og framtidsperpektivet fikk enda en rask forkortning. Prøvde å legge meg nedpå men kun sittende stilling i 90 grader og sakte, kort pust holdt smertene i sjakk. Klarte å holde meg rolig. Går nesten i en dvale ved smerter av en viss styrke. Ble aldri tatt alvorlig av jordmødrene... Sånn gikk hele dagen og jeg ventet bare på at det skulle gå vekk igjen.

Ringte min sykepleiermor utpå kvelden som foreslo Vival og en meditasjons-cd. Hakk i cd'en ga motsatt effekt og det var en lang, vond veg fra sofaen for å slå av ville panfløyter og fuglekvitter. Beklager at jeg ikke skriver mer seriøst om dette. Det hele har blitt for mye og jeg er utladet.

Hadde en plan om å sove det av meg. Sent om kvelden ble det bare verre og jeg klarte ikke å blåse ut et par te-lys og skjønte at det var på tide å ringe legebåt. Møtte opp på kaien. Legen fant ikke noen særlig grunn til bekymring, men ville at Haukeland skulle ta en sjekk for å utelukke blodpropp. Over fjorden i liten storm. I taxi til Haukeland. Jeg nevnte blodpropp. Sjåføren svarte 'oi' og kjørte alt for fort gjennom snøføyken. Satt i baksetet, i 90 grader, redd for hjerteinfarkt, blodpropp og bilulykke. Men med rolig pust.

Inn på akutt-mottak i tolv-tiden. Hyggelig, avslappet stemning der. Stille natt. Får et rom, en seng, hilser på legen og ser ingen igjen på over en time. Ringer i snoren for å få et glass vann. De tar endel prøver. Alt ser bra ut. Legen kommer innom, men blir ropt opp igjen. I fire-tiden kommer han tilbake og sier rett ut at sammenlignet med alle som kom ramlende inn rett etter meg så virket jeg ganske frisk og han håper at han ikke tar feil. Jeg beskriver smerten og livs-situsjonen generelt. Ekg'en er litt rar, han bestemmer seg for at jeg ikke virker hysterisk og ber om røntgen og eventuell ct. Klokken fem setter sykesøsteren en sprøyte blodfortynnende i magen, for sikkerhets skyld.

Trilles opp på sengeposten, 7-manns rom. Tenker 'Hm, nå er jeg en av de som trilles i sykehus-seng, mens andre går forbi'. Sover et par timer før nye runder med venting, misforståelser og altfor lang tid før røntgen. En i rommet prøver å forklare sine magesmerter. En annen har kraftig kols, masse hjerte-registrerings-utstyr på seg og lister seg ut for å ta en røyk. Jeg venter og venter. Får et par paracet.

10 timer etter ankomst akuttmottaket blir det endelig ultralyd, røntgen og til slutt ct. Ct viser da flere små blodpropper i venstre lunge. Jeg blir bare glad for at de finner ut av det. Glad for at ingen sendte meg hjem med forslag om at det var stress-relatert. Får instruksjon i å selv sette sprøyte i magen. Skal gjøre det i et halvt år, daglig. '45 graders vinkel og så hiver du den inn som en dart-pil'. Klarte det og ble litt stolt. Men skulle ønske jeg hadde vært obs på dette. Visste at blodpropp er en risiko ved alle operasjoner, men fikk aldri inntrykk av at det var noe jeg skulle følge med på. Var vel ikke i risikogruppen for det heller...

Ba om å få neste natt på sykehushotellet i håp om søvn. Det var greit. Paralgin Forte og 9 timers søvn. God frokost. God dusj. Studerte meg selv i speilet, i helfigur (har ikke det hjemme). Tenkte 'Du ser sterk og fin ut'. Plasterlappene over ene brystet er som det er.

Prøver å holde fast på det som er friskt.
Noe gikk galt men jeg har en god og sunn kropp, egentlig.

Og jeg fikk mange små blodpropper og ikke én stor...


(Bilde herifra)