03. januar: Hadde en sirkel i almanakken rundt denne datoen for da var muligens svar på vevs-prøvene fra operasjonen klar. Dette gruer jeg meg veldig til. Å få vite mer om alvorlighetsgrad, sannsynlighet for spredning. Prøvde å gjøre vanlige ting, men livredd for telefon. Har time hos lege om to dager og får vite det jeg trenger da. Men sa (en gang jeg var ved godt mot) at de bare kan ringe om svaret kommer før.
Tørket støv (sant) og jogget litt i trappen ettersom den fysiske formen var helt fin. Plutselig hogg det til i det jeg identifiserte som hjertet. Tenkte hjerteinfarkt og framtidsperpektivet fikk enda en rask forkortning. Prøvde å legge meg nedpå men kun sittende stilling i 90 grader og sakte, kort pust holdt smertene i sjakk. Klarte å holde meg rolig. Går nesten i en dvale ved smerter av en viss styrke. Ble aldri tatt alvorlig av jordmødrene... Sånn gikk hele dagen og jeg ventet bare på at det skulle gå vekk igjen.
Ringte min sykepleiermor utpå kvelden som foreslo Vival og en meditasjons-cd. Hakk i cd'en ga motsatt effekt og det var en lang, vond veg fra sofaen for å slå av ville panfløyter og fuglekvitter. Beklager at jeg ikke skriver mer seriøst om dette. Det hele har blitt for mye og jeg er utladet.
Hadde en plan om å sove det av meg. Sent om kvelden ble det bare verre og jeg klarte ikke å blåse ut et par te-lys og skjønte at det var på tide å ringe legebåt. Møtte opp på kaien. Legen fant ikke noen særlig grunn til bekymring, men ville at Haukeland skulle ta en sjekk for å utelukke blodpropp. Over fjorden i liten storm. I taxi til Haukeland. Jeg nevnte blodpropp. Sjåføren svarte 'oi' og kjørte alt for fort gjennom snøføyken. Satt i baksetet, i 90 grader, redd for hjerteinfarkt, blodpropp og bilulykke. Men med rolig pust.
Inn på akutt-mottak i tolv-tiden. Hyggelig, avslappet stemning der. Stille natt. Får et rom, en seng, hilser på legen og ser ingen igjen på over en time. Ringer i snoren for å få et glass vann. De tar endel prøver. Alt ser bra ut. Legen kommer innom, men blir ropt opp igjen. I fire-tiden kommer han tilbake og sier rett ut at sammenlignet med alle som kom ramlende inn rett etter meg så virket jeg ganske frisk og han håper at han ikke tar feil. Jeg beskriver smerten og livs-situsjonen generelt. Ekg'en er litt rar, han bestemmer seg for at jeg ikke virker hysterisk og ber om røntgen og eventuell ct. Klokken fem setter sykesøsteren en sprøyte blodfortynnende i magen, for sikkerhets skyld.
Trilles opp på sengeposten, 7-manns rom. Tenker 'Hm, nå er jeg en av de som trilles i sykehus-seng, mens andre går forbi'. Sover et par timer før nye runder med venting, misforståelser og altfor lang tid før røntgen. En i rommet prøver å forklare sine magesmerter. En annen har kraftig kols, masse hjerte-registrerings-utstyr på seg og lister seg ut for å ta en røyk. Jeg venter og venter. Får et par paracet.
10 timer etter ankomst akuttmottaket blir det endelig ultralyd, røntgen og til slutt ct. Ct viser da flere små blodpropper i venstre lunge. Jeg blir bare glad for at de finner ut av det. Glad for at ingen sendte meg hjem med forslag om at det var stress-relatert. Får instruksjon i å selv sette sprøyte i magen. Skal gjøre det i et halvt år, daglig. '45 graders vinkel og så hiver du den inn som en dart-pil'. Klarte det og ble litt stolt. Men skulle ønske jeg hadde vært obs på dette. Visste at blodpropp er en risiko ved alle operasjoner, men fikk aldri inntrykk av at det var noe jeg skulle følge med på. Var vel ikke i risikogruppen for det heller...
Ba om å få neste natt på sykehushotellet i håp om søvn. Det var greit. Paralgin Forte og 9 timers søvn. God frokost. God dusj. Studerte meg selv i speilet, i helfigur (har ikke det hjemme). Tenkte 'Du ser sterk og fin ut'. Plasterlappene over ene brystet er som det er.
Prøver å holde fast på det som er friskt.
Noe gikk galt men jeg har en god og sunn kropp, egentlig.
Og jeg fikk mange små blodpropper og ikke én stor...
(Bilde herifra)
Så godt at du ble undersøkt ordentlig når du hadde smerter! Jeg har nylige en motsatt opplevelse. I midten av desember fikk jeg vondt i det høyre brystet (der det bare er utført brystbevarende operasjon). Dumpe, verkende smerter, med det som føltes som nålestikk innimellom. Tok kontakt med onkologen min, og pga jula fikk jeg ikke time til mammografi før 12.1. Legen som utførte mammografien sa jeg så helt fin ut. Jeg spurte hva smertene da skyldtes. Det visste hun ikke, og ble bare sendt hjem. Smertene blir verre og verre. Mandg 31.1. går jeg til fastlegen og ber henne skrive en ny henvisning til sykehuset om en nøyere undersøkelse. Fredag 4.2, om ettermiddagen, har jeg så vondt at jeg ikke orker mer. Jeg drar opp til Ullevåls Palliative avdeling, hvor jeg har fått hjelp for nervesmerter tidligere, og blir undersøkt. Fastlege og onkolog på sykehuset blir ringt for nye avtaler. Går fra Ullevål påsatt morfinplaster som gjør at helga blir levelig, fram til fastlegen skal gi meg nye plaster i dag. Og onsdag er det ny sjekk på Radium. Men halvannet månded med store smerter har ikke vært særlig behagelig. Ikke betryggende heller, men å få visshet i hva det er som forårsaker smertene er i alle fall et steg på veien til å bli kvitt dem.
SvarSlettHuff da, det sies vel at en ulykke kommer sjelden alene! Det var fint at du fikk hjelp, men jeg synes du ble liggende lenge der på sykehuset uten at det skjedde noe, men det er jo sånn det er på sykehus. Også må du holde på et halvt år med sprøyte? Jeg har smerter selv, i "operasjonsområdet" men det ser ikke ut for at noen vil ta tak i det. Jeg får gjøre det selv, mase skikkelig på neste kontroll! For å muntre meg opp har jeg laget en ny blogg, en reiseblogg som ikke handler om sykdom men om alle våre reiser som jeg allerede har skrevet om. Jeg legger den inn som avsender her, skal legge inn flere innlegg i løpet av dagen.
SvarSlettHuffamei. Du har en ganske "strevsom" veg til legevakten og litt mye venting når du først kom dit. Men godt du kom deg dit og håper at det går bedre med deg.
SvarSlettKjære deg..jeg ville bare ønske deg lykke til videre..livets vei kan ta en helt annen vending noen ganger enn hva man hadde trodd..noen ganger tenkte man kanskje at sånt hender ikke meg eller oss..du er flink og tøff syns jeg som skriver om dette her..Jeg er glad jeg har fått muligheten til å følge bloggen din..Tusen Takk, og enda en gang Lykke til.
SvarSlettVarme klemmer er deg sent fra meg Ann-Christin.
Kjære deg!!! Dette trengte du ikke nå!!! Får klump i halsen... Håper du ikke var helt alene hele tiden. Og midt oppi dette tenkte du på håret? Håper du har noen sammen med deg nå! Tenker masse på deg! Krysser fingrene for en god nyhet i morgen! Dette skal gå bra!!! Ønsker deg en god natts søvn uten smerter eller grubling. Sender en ordentlig god klem!
SvarSlett