torsdag 28. juli 2011

Ferdig med cellegiften

Håret kommer såvidt tilbake. Hadde aldri trodd jeg med forundring og glede skulle registrere at det vokser hår på leggene... Legger ved foto av karnevals-parykkene som guttene lekte med da jeg introduserte min egen parykk i vinter. Det var en fin kveld. Ufarliggjorde dette med parykk. Lo vel for første gang på to måneder den kvelden.
Hårnettet fungerte bra som skjegg:
Er i gang med herceptin (1 år) og hormonbehandling (5 år). Svever litt i ingenmannsland men jeg er absolutt lettet over tilbakelagt cellegift. Det ble tyngre og tyngre å komme seg ovenpå etter hver kur. Noe er tilbakelagt, noe venter. Venter enda på et par analyser av prøver. Puster ikke helt ut enda. Og det vil vel ta noen år... Men jeg er heldig som har håpet, selv om håp er en komplisert sak.

Skrev tidligere om følelsen av å ha et merke i pannen. At man er merket av døden. Denne våren ble en bekjent drept i en motorsykkel-ulykke og nå tragedien rundt regjeringsplassen og Utøya. Disse ble virkelig revet bort. Rakk ikke engang å bli merket av noe som helst. Fikk vel knapt kjenne på angsten. Fortellingene til de overlevende fra Utøya går gjennom marg og bein. Spesielt fortellingen til en jente som først trodde det hele var en spøk, så oppfattet alvoret og fikk gjemt seg, så hører en politimann rope at det er trygt, så ser de som går fram fra gjemmestedet bli skutt, så blir plukket opp av en båt, føler seg trygg igjen før til slutt også båten blir beskutt. Dette å bli kastet mellom trygghet, håp, fare, angst, håp, trygghet, fare... rippet veldig opp i egne minner uten at jeg skal dra flere paralleller.

Ser innimellom tilbake på vinteren og våren. Tenker på da jeg første gang fikk beskjeden, på vintersolhverv, årets mørkeste dag. Gruer meg til vinter igjen. Julefeiringen. Klarer ikke å skille minner rundt årstider fra minner om sykdom.

Sto i snøen utenfor huset etter beskjeden på Haukeland, samlet mot til å gå inn til guttene. Hørte at de lekte, gjorde seg klar for natten. Gikk ikke inn i huset med hele meg. Halvparten ble igjen på utsiden. For å skåne guttene og holde ut. Hadde mistet tilliten til meg selv som omsorgsperson. Har "jobbet" endel med dette. At det ER mine gutter, at der ER mitt hus, uansett...
 
Alt var usikkert da julepynten ble pakket ned. Endel så verre ut enn det senere viste seg å være. Lurte på om jeg skulle få pakke julepynten opp igjen. Har en videofilm der vi går rundt juletreet. Jeg holder minstemann og vi synger:

'Så rekker jeg deg nå med glede min hånd, kom, skynd deg og gi meg den annen.
Så knytter vi kjærlighets hellige bånd og lover å elske hinannen'


Bøyer hodet og holder tårene tilbake, vil ikke at guttene skal merke at jeg blir så trist. Følte akkurat da at jeg aldri kan love guttene mine noe som helst.

Endel av dette går bedre. Har "kommet inn i huset igjen". Har aldri vært nærmere guttene, aldri opplevd så stor, intens kjærlighet. Er fremdeles i andakt over små ting. Håper det er noe som vedvarer. Mye av livet vil aldri bli som før men noe av det er positivt.

Men angsten kommer og går. Våkner ofte dyvåt av svette om nettene. Er vel en salig blanding av mareritter og hormonbehandling. Kjenner at kroppen blir sterkere, energien øker og det er fantastisk godt. Det kan nesten bli kaotisk, vil alt på én gang.

Akkurat nå er det sommerkveld og jeg skal ned på et nes og fiske. Se solen gå ned. Prøve å finne ro før natten. Ønsker håp og bedring til alle som trenger det.

mandag 9. mai 2011

En gammel hånd

Oppe etter 4. kur. Tok lang tid denne gangen, nesten en uke. Kroppen begynner kanskje å bli sliten etterhvert. Det føles som å trekke pusten, sette seg i stress-lessen på Haukeland, få kur, dykke under vann, holde pusten i 4-5 dager, komme opp igjen fylle lungene med luft, ligge og duppe i overflaten, se på verden og bli så inderlig rørt over hvor vakkert alt er.

Fra strak ut i sengen til ut i solen med hammer, spiker, sag, vedkløyver, øks. Kløyve ved, snekre vedskjul. Stable kubber sammen med minstemann. Alt føles så godt etter disse dagene under vann. Hva som helst blir magisk. En vedkubbe for eksempel. Vekten, konsistensen, lukten.

Immunforsvaret ligger generelt lavt og etter 3. kur fikk jeg Neulasta som skal hjelpe på. Dette ser ut til å ha fin effekt. Holder meg frisk. Heldig med årstiden også. Får sol og frisk luft.

Nevnte i sist innlegg at jeg skulle prøve å samle noe av det som har hjulpet i tiden fra sjokk til noenlunde normalitet. Alle er forskjellige men kanskje noe kan hjelpe noen:

- Prøver daglig å gå en kort runde i utmarka, 30 min. Eller jobber i hagen.

- Tenner hver kveld lys i skåler fra de to store barnehage-guttene. Det ene for kaos, det andre for håp. Mine to "venner". Kaos som tar og gir håp. Og bare håpet som man må verne om og noen ganger lete etter. Demper alt annet lys. Går så igjennom fysioterapi-øvelsene for å tøye ut og bli sterkere etter operasjonen. Etterpå seks yoga-øvelser. Har valgt noen som også tøyer ut og styrker. Avslutter med ren pusteøvelse. Avslappingsteknikk. Finner en ro i dette. Tenker gode tanker. Avslutter med en takk for alt som har gått så bra som det kunne når alt var så galt som det var.

- Fant mye trøst og inspirasjon i boken 'Kreft og terrenget ditt'. Anbefaler den for alle som er i lignende situasjon. Her står det mye om både kosthold og avslappingsteknikker. Dette med yoga hadde jeg aldri startet med uten videre. Men utsatt for den grad av stress og frykt som kom så brått, måtte jeg teste ut noe som kunne fungere avslappende. Har egentlig alltid hatt et ok kosthold, men nå er det ihvertfall hakket bedre. Mye grønnsaker, hvitløk, grønn te og gurkemeie.

- Søvn. Fikk min første boks Vival av legen som kom med sjokkmeldingen. Det var det eneste jeg klarte å si der og da; 'jeg kommer ikke til å få sove'. På et tidspunkt skulle jeg gå over på innsovningstabeletter, Immovane. Sovnet "i full fart" men våknet hver natt i tretiden med mareritt. Ikke noe for meg. Finner den roen jeg trenger for å sovne med avslappingsteknikkene og Vival. Startet med en tabelett og tar nå en halv hver kveld. Kan nok klare meg uten om litt. Litt farlig å anbefale siden det kan være vanedannende men det har hjulpet meg.

- Enda en annen ny ting er psykolog. Her har jeg bedt om hjelp men venter enda. Vet at mange går rett i bakken når behandlingen er ferdig og alt skal bli litt normalt. Tenker å være fornuftig, føre var, ikke så flink pike som skal ordne alt selv. Merker at tankene rundt mitt ansvar som mor sliter veldig. Er ellers "flink" til å rydde i tankene. De siste 5 årene har kroppen gitt liv til tre små gutter. Denne fantastiske opplevelsen av liv kontra følelsen av at kroppen plutselig "trykket på av-knappen" klarer jeg ikke å riste av meg. Det å lure på om jeg får være tilstede med guttene framover er ubeskrivelig vondt. En av de tingene jeg ikke klarer å skrive om her. En annen knute er det å håpe å bli helt frisk, går fremdeles klar for nye vonde beskjeder. Og jeg vet at ingen har garanti men det er mer vagt, mer til å leve med...

- Ellers er jeg heldig å ha tusen prosjekter som gir glede, avkopling som å lese, sy, male, lage musikk...

Ser at veldig mange er innom bloggen og jeg regner med at flesteparten er i en eller annen grad av liknende situasjon. Ønsker dere lykke til med å finne egne løsninger. Jeg fikk endel trøst i blogg-verden da jeg selv var helt i starten og slått i bakken. Mange sa at det blir bedre etterhvert. Det er sant, men vanskelig å tro.

Avslutter med en tanke, her en dag. Hvordan alt er annerledes. Så på hånden min. Strakte ut fingrene og så at huden var litt tørr. Lurte på om jeg noen gang får se hånden min som en gammel hånd. Rynkete, tydelige blodårer. Da skulle det være den fineste gamle hånden som betød at jeg fikk være med guttene mine.

(foto herifra)

torsdag 7. april 2011

Grader av alvor


En dag igjen til 3. cellegift- KUR. Vektlegger kur-delen. Hvorfor måtte det hete noe med gift? Gruer meg til dårlige dager, men er snart halvvegs og det er jo bra. Har hatt noen fredelige dager og satser på at immunforsvaret er oppe og går. Fantastisk å være i form til å rusle rundt huset med trillebår full av vedkubber og minstemann på toppen. Ligge på graset i termodress, se hvor glad minsten blir når mamma klarer det kunststykket å fiske opp en makk fra molden. Sist uke ble det til slutt isolat og nede i 0,3 på de hvite blodlegemene. (Intern-prat, det er altså lavt.) Uansett så er dette så lite i forhold til de som ikke får beholde håpet om å bli frisk. Jeg er takknemlig. Har tenkt endel på det å være "merket", følelsen av et kryss i pannen. Døden som satte et spor. Sto foran deg på vegen. Stoppet deg. Så på deg. Jeg så tilbake. Skal aldri glemme det.

Endel har hjulpet meg i tiden etter det første sjokket. Får prøve å samle det i et innlegg. Kanskje det kan være til hjelp for noen. Føler meg ikke så tøff eller tapper som mange andre. Men noen kjenner seg vel igjen i det og... Vi er ulike. Jeg går i kjelleren først, men når jeg kommer opp er jeg klar. Noe blir annerledes på en fin måte. Men det å være helt, helt glad- sorgløs virker som en evighet siden. Som noe gammelt, fra ungdomstiden, borte for alltid. Alt nå er mer skjørt, minutt for minutt, takknemlig, skremt. Men alt det fine er nært. Helt inntil. Så nært som det kan bli når man vet at alt skal vekk. En gang. På et eller annet vis. Kanskje det blir lenge til.

Bilde herifra

mandag 28. mars 2011

Noe bra, fram i tid

Tenkte at bloggen ikke skulle handle om hver eneste lille detalj i denne perioden med cellegift. Ble lei av tanker og ord rundt sykdom. Etter 2 mnd`s panikk kunne jeg endelig tenke`sommer` uten stikk i magen og et `hvor er jeg da` / `hva vet jeg da`. Endelig le av en situasjon, en film. 2. kur er tilbakelagt. Immunforsvaret er elendig, generelt. Stasjon Haukeland i dag. Observasjon pga virusinfeksjn og 0,5 hvite blodlegemer (for dere som vet hva det betyr). Flotte stenger med tv/internett-skjerm over hver seng. Alenerom og greier. Tid for bloggoppdatering. Gode dager innimellom. Overgang til parykk gikk greit. Syns jo det var rart. Klippet mitt eget i god tid. Litt vemodig. Det ble kaldt. Sover med sjal. Fikk tak i karnevals parykker til guttene. Ville ta vekk noe av det rare og triste. Det blir mitt tips til andre med barn... Parykk-party. Fin kveld. Latter til mageknip. Lenge siden sist. Guttene takler det ok. Noe blir komikk, som eldstemann (snart 5) til svigermor: Mamma har mysta ein pupp! Men vanskelig med forutsigbarhet. Skal snart tillate meg tanken `det er gode sjanser for at jeg blir helt frisk`. Redd for flere av de skumle beskjedene. Har billetter til Dylankonsert 29.juni. 1.plan om noe bra, fram i tid. Skal da feire at de 6 kurene er over.

tirsdag 1. mars 2011

Ok ok


1. kur overstått. Ikke så mye å fortelle annet enn at gift-delen i 'cellegift' ble mer enn et ord. 4 timer etter at dosen var satt fikk fjeset faktisk en grønn-tone i det bleke. Litt Disney men ikke så mye trøst i det. Godt å være på sykehushotellet. Klarte å se en film og sov deretter 14 timer i strekk. Dag nummer 2 var super. Besøk av gode venner. Fikk/fikk låne bøker og flere filmer. Gikk tur. Trodde det hele var over for denne gang. Så kom dag 3 og 4 med kraftig kvalme igjen. Har bare døst og døst. Litt uventet akkurat det der (den gode dagen, ikke de dårlige). I dag (4. dagen) går det greit. Tok minste mulige runde i utmarka. Litt ustø/skjelven til beins, men godt med frisk luft.

I morgen er det bytur. Parykken har kommet og skal tilpasses. Tenkte å klippe håret litt gradvis i dagene som kommer. Ha guttene med på det. De må jo bare venne seg til å se meg både med og uten hår. Prøver å få det til å høres gøy ut at jeg skal se ut som onkel på håret, men responsen er dårlig.

Ser at jeg generelt skriver lite om det å være mor til tre små. Det er fordi dette punktet er det aller såreste nå. Knuser hjertet.


(Maleri av Franz Gertsch)

tirsdag 22. februar 2011

Et kryss i pannen

3 dager til 1. dose cellegift. Går stort sett daglig en liten runde i utmarka. Ser på havet. Dagene blir lysere. Men tankene pendler. Legevitenskapen er det som skal prøve å redde meg ut av dette. Og jeg skal gjøre det jeg kan. Gå turene, få solstrålene, gjøre yoga-øvelsene, gjøre noe gøy, tenne telysene for håp og for kaos og si noen ønsker ut over fjorden før nattetid.

Men tanken på døden finnes jo, selvfølgelig. Følelsen av at døden satte et kryss i pannen min. Kanskje slipper jeg unna, men fra naturen sin side var det egentlig ikke meningen. Siste halve året hadde jeg en aning om at noe skulle skje. En ganske nøyaktig aning om hva. Forvarsler. Kanskje kroppen visste at noe var på gang. Eller, det gjorde den jo. Etterhvert identifiserte og mobiliserte den krefter imot disse klumpene. Kanskje kroppen prøvde å fortelle det til bevisstheten. Det hele er ganske absurd. Rart å skrive om, jeg er stort sett en realist, men ikke noe poeng her om man ikke er ærlig. Uansett, alle disse forvarslene gjorde trolig at klumpen ble oppdaget tidligere. Og selv om forvarslene handlet om død, så vil jeg i ettertid tolke det slik at kroppen ikke kunne vite at det finnes leger og medisiner. At trusselen "fysisk sett" rett nok ble identifisert som livstruende. (Er jo tross alt en optimist..!)

Den store skrekken har begynt å slippe taket. Kanskje erstattet av noe matt, kraftløst, ikke helt til stede. Håper at jeg kan få lov å bli helt frisk. Og få lov å tenke på kroppen som sterk igjen. Min igjen...

(Bilde herifra)

torsdag 17. februar 2011

Skjør sak...


Lørdag for snart en uke siden var formen stigende. Lettelsen over at det ikke var spredning til lymfene seg langsomt inn. Spilte høy musikk i stuen og danset med minstemann. ('Young Girl' med Gary Puckett & The Union Gap). Han gjorde høye kneløft og jeg hermet. Gikk over til fysioterapi-øvelsene for fraværende bryst og lymfer. Heiste skuldrene oppunder ørene og trakk pusten dypt inn. Dermed et nytt "attack". Fikk kroppen i cirka 90 graders vinkel, mens jeg rygget bakover mot en stol. Det hele varte ikke mer enn tre-fire minutter. Så roet det seg sakte ned.

Ringte legevakt som ringte Haukeland og de ville ha meg inn til observasjon. Ny tur med legebåt. Hadde med meg bok denne gangen. Følte meg litt mindre troverdig på akuttmottaket med en roman i hånden. Eller kanskje man etterhvert bare føler seg litt hjemme? Heldigvis så alt bra ut. Smertene kan stemme oversens med at blodproppene ligger langt ute mot lungeveggen. Jeg var allikevel redd for hjertet på grunn av den plutselige smerten og at ekg'en er litt uvanlig. Like før utskrivelse var det tilfeldigvis en hjertelege i rommet med et flott ultralyd-utstyr og han tok en sjekk. Det så bra ut og jeg fikk gå.

Om en uke er det oppstart cellegift. Blir første natten på sykehushotellet. Skal prøve å kose meg med ski-VM. Idéen med 1,5 måneds oppbygging av kropp og sinn fra operasjon til cellegift har blitt punktert gang på gang. I dag har det vært innedag iført stilongs med løse knær fra morgen til kveld. Jeg skylder på den travle dagen i går:

Testing av parykker! Klarte å tenke positivt på situasjonen. To gode venninner assisterte. Takk L og K! En flott fasong ble valgt etter løfte om at den helt klart kunne steames til å bli mye flatere enn den var. Vil helst ikke ha høyt hår. Det vil si, jeg har veldig flatt hår og veldig flatt bakhode så stort hår blir feil om jeg kan tillate meg å ønske å se ut som meg selv den nærmeste tiden. I samme slengen var det innom et lite bakrom i en undertøysbutikk. Stort maleri av en kvinne uten bryst og en mann som holder rundt + lysekrone. Fikk byttet vatt-puten med en silikon-variant. Tenkte plutselig på staten som en koselig nisse som spanderer på oss denslags. Nå lurer jeg på om den er et nummer for stor. Det sto mellom to størrelser. Høyre brystet som forsvant var i grunnen litt større enn det venstre. Jaja. Jeg vil altså ha et mindre silikonbryst og så flatt hår som mulig.

(Maleri av E. Peyton)

fredag 11. februar 2011

Krigeren


Jepp. Kunne vært meg ved havet med ny, flott parykk. Har kastet meg ut i yoga via Youtube. Titlene på positurene var veldig motiverende: Warrior one og Warrior two. Litt stress i starten. Hadde ikke yogamatte og begynte å skli på sokkelesten da jeg endlig fant rett vinkel og avstand mellom fotbladene. Fikk et brått kast med begge de dårlige skuldrene for å gjenvinne balanse. Ene siden stiv pga operasjon, andre siden stiv pga blodpropp. Men en kriger gir ikke opp lett! Justerte litt og klarte sånn noenlunde å få bevegelsene til å stemme med pusten inn og pusten ut. Dette er jo veldig, veldig viktig.

Laget en liste med tegninger og instruksjoner som jeg kan begynne med. Men letingen etter yoga-musikk var tung. Mye synth-versjoner av Beethoven med bølgeskvulp bak. Dette vekker en voldsom trass. Fant til slutt noe som faktisk hørtes asiatisk, rolig og fint ut. Jeg er klar over at all musikk man liker sikkert fungerer bra, men jeg vil jo gjerne ha litt eventyrstemning og. Litt inn i en film og langt avsted. Nøyaktig det jeg trenger (i tillegg til rolig utstrekking og styrking av muskler + pusteøvelsene). Tror det er bra for lymfene og. Og fint å tenke til kreften: 'Nå kommer jeg og tar deg!'

Ellers fikk jeg telefon fra Haukeland: dato for første cellegiftkur er fredag 25. februar. Skal få noe som heter FEC 100. En hestekur har jeg inntrykk av. Hver tredje uke, seks ganger. Det vil si til midtsommer, etter planen. Håper jeg klarer å holde meg noenlunde frisk. Spennende å se hvilken effekt dette får på kroppen. Tenker på bivirkning men ikke minst virkning. Selve klumpen er ute, så synlig effekt vil det ikke bli.

Får heldigvis slappe av på sykehushotellet til dagen etter og kanskje mer om behov, siden jeg bor litt utenfor allfarveg og har 3 små som nok har best av å se meg når jeg er over første kneiken... Blodproppen og turen med legebåt en svart natt i liten storm har vel gjort meg litt engstelig.

Har hørt at de første par dagene er verst. Noen med erfaring ifht FEC 100?

torsdag 10. februar 2011

Fin dag

Den skumle legetimen er overstått og resultat av videre vevsprøver viser at det ikke var én kul på 3 cm men to små på 1,5 og 0,8 cm, tett i tett. Over tid ville de ha vokset sammen til en. I tillegg flere forstadier. Dermed helt rett å få brystet fjernet så fort som mulig. Av de 12 lymfeknutene som ble operert ut var ingen infisert, heller ikke den som så "mistenkelig" ut. Dette er fantastiske nyheter! Samtidig forvirrende og skremmende at brystet så tydelig var i et kaos av kreftceller. Ettersom dette er en av de hissige, hurtigvoksende typene er det bare en ubeskrivelig lettelse at det nå ser ut til at det ble tidlig oppdaget. Legen mener dette har kommet i løpet av måneder.

Nå er det å vente på innkalling til kreftavdelingen og få dato for første cellegift. Var innom frisøren på Haukeland og så på parykkmodeller. Prøvde en på og det ble jo bare rart. Egentlig mye flottere enn det temmelig tynne, glatte håret jeg har fra før. Har god tid til å bestemme meg, men greit å venne seg til tanken. Når det nærmer seg så tar de inn 4 og jeg velger en av de eller ingen og man bestiller 4 til. Bra ordning. En så absolutt bagatell i det store og hele.

Ellers kjenner jeg nesten ikke mer til blodproppene i lungene. Veldig god virkning av blodfortynnende. Setter en sprøyte i magen hver kveld. Litt vondt, men enda en bagatell. Jeg er så takknemlig for alle medisiner som finnes og alt som blir oppdaget i tide.

Tusen takk for fine og oppmuntrende kommentarer!
Og takk til kjære L som var med til legen!

(Bilde: Fassbinder)

mandag 7. februar 2011

Hva skal man dø av, egentlig?


03. januar: Hadde en sirkel i almanakken rundt denne datoen for da var muligens svar på vevs-prøvene fra operasjonen klar. Dette gruer jeg meg veldig til. Å få vite mer om alvorlighetsgrad, sannsynlighet for spredning. Prøvde å gjøre vanlige ting, men livredd for telefon. Har time hos lege om to dager og får vite det jeg trenger da. Men sa (en gang jeg var ved godt mot) at de bare kan ringe om svaret kommer før.

Tørket støv (sant) og jogget litt i trappen ettersom den fysiske formen var helt fin. Plutselig hogg det til i det jeg identifiserte som hjertet. Tenkte hjerteinfarkt og framtidsperpektivet fikk enda en rask forkortning. Prøvde å legge meg nedpå men kun sittende stilling i 90 grader og sakte, kort pust holdt smertene i sjakk. Klarte å holde meg rolig. Går nesten i en dvale ved smerter av en viss styrke. Ble aldri tatt alvorlig av jordmødrene... Sånn gikk hele dagen og jeg ventet bare på at det skulle gå vekk igjen.

Ringte min sykepleiermor utpå kvelden som foreslo Vival og en meditasjons-cd. Hakk i cd'en ga motsatt effekt og det var en lang, vond veg fra sofaen for å slå av ville panfløyter og fuglekvitter. Beklager at jeg ikke skriver mer seriøst om dette. Det hele har blitt for mye og jeg er utladet.

Hadde en plan om å sove det av meg. Sent om kvelden ble det bare verre og jeg klarte ikke å blåse ut et par te-lys og skjønte at det var på tide å ringe legebåt. Møtte opp på kaien. Legen fant ikke noen særlig grunn til bekymring, men ville at Haukeland skulle ta en sjekk for å utelukke blodpropp. Over fjorden i liten storm. I taxi til Haukeland. Jeg nevnte blodpropp. Sjåføren svarte 'oi' og kjørte alt for fort gjennom snøføyken. Satt i baksetet, i 90 grader, redd for hjerteinfarkt, blodpropp og bilulykke. Men med rolig pust.

Inn på akutt-mottak i tolv-tiden. Hyggelig, avslappet stemning der. Stille natt. Får et rom, en seng, hilser på legen og ser ingen igjen på over en time. Ringer i snoren for å få et glass vann. De tar endel prøver. Alt ser bra ut. Legen kommer innom, men blir ropt opp igjen. I fire-tiden kommer han tilbake og sier rett ut at sammenlignet med alle som kom ramlende inn rett etter meg så virket jeg ganske frisk og han håper at han ikke tar feil. Jeg beskriver smerten og livs-situsjonen generelt. Ekg'en er litt rar, han bestemmer seg for at jeg ikke virker hysterisk og ber om røntgen og eventuell ct. Klokken fem setter sykesøsteren en sprøyte blodfortynnende i magen, for sikkerhets skyld.

Trilles opp på sengeposten, 7-manns rom. Tenker 'Hm, nå er jeg en av de som trilles i sykehus-seng, mens andre går forbi'. Sover et par timer før nye runder med venting, misforståelser og altfor lang tid før røntgen. En i rommet prøver å forklare sine magesmerter. En annen har kraftig kols, masse hjerte-registrerings-utstyr på seg og lister seg ut for å ta en røyk. Jeg venter og venter. Får et par paracet.

10 timer etter ankomst akuttmottaket blir det endelig ultralyd, røntgen og til slutt ct. Ct viser da flere små blodpropper i venstre lunge. Jeg blir bare glad for at de finner ut av det. Glad for at ingen sendte meg hjem med forslag om at det var stress-relatert. Får instruksjon i å selv sette sprøyte i magen. Skal gjøre det i et halvt år, daglig. '45 graders vinkel og så hiver du den inn som en dart-pil'. Klarte det og ble litt stolt. Men skulle ønske jeg hadde vært obs på dette. Visste at blodpropp er en risiko ved alle operasjoner, men fikk aldri inntrykk av at det var noe jeg skulle følge med på. Var vel ikke i risikogruppen for det heller...

Ba om å få neste natt på sykehushotellet i håp om søvn. Det var greit. Paralgin Forte og 9 timers søvn. God frokost. God dusj. Studerte meg selv i speilet, i helfigur (har ikke det hjemme). Tenkte 'Du ser sterk og fin ut'. Plasterlappene over ene brystet er som det er.

Prøver å holde fast på det som er friskt.
Noe gikk galt men jeg har en god og sunn kropp, egentlig.

Og jeg fikk mange små blodpropper og ikke én stor...


(Bilde herifra)

lørdag 29. januar 2011

MR og havet

Resultatet av MR (av hodet) kom allerede i går og alt så fint ut! Ubeskrivelig takknemlig for alt som ser greit ut her og nå. Skal si takk til nisene neste gang de dupper på fjorden. Vet at dette uansett er lumske, uforutsigbare greier og at min "type" er aggressiv. Vet at noen ganger ser alt gale ut og så går det bedre enn forventet. Og noen ganger er det også omvendt. Men bra er bra. Vet at det er mye jeg ikke får vite, mye jeg ikke kan gjøre, men gjør det jeg kan.
Går en tur hver dag nå. Er heldig og har havet like ved. Gå litt, sitte litt, få dagslys, puste dypt, tenke bra. Har alltid likt myter, sanger, bilder osv knyttet til havet. Tro, håp og kjærlighet. Så ut på havet i dag og ba om styrke. Nå er det alvor.

(Bilde herifra)

fredag 28. januar 2011

Balansegang

MR over. Så et slags bur som skulle dras nedover ansiktet og bestemte fort å følge et råd om å lukke øynene og ikke åpne de før jeg var ute igjen. Fikk øreklokker, radioen spilte 'Gimme hope Joanna'. Bråket var ikke så gale. Merket at pusten fra nesen fort kom tilbake over ansiktet og fikk noen øyeblikk i retning klaustrofobi, men tenkte på fjorden, på nisene som dupper opp og ned. Sommerkvelder. Satt senere i et lite venterom og skulle få beskjed om det trengtes flere bilder eller om jeg var ferdig. Redd. Prøver å puste dypt, ut med frykt. Hører noen si fødselsdatoen min. Tar han en telefon? Hvorfor? Jeg får beskjed om at jeg kan gå. Er det bra eller dårlig? Kafe med min gamle kompis. Snakke om liv og alvor, fortid og nåtid. Roe ned. Et øyeblikk. Før frykten for telefonen, svaret på MR kommer.

På veg til båten. Kjøper to bananer. Har glemt å spise. Plutselig gir bakken etter to ganger. Som om føttene synker litt ned i asfalten. Komme seg inn i båten og ned på en stol. For mye reising, tapping, testing. For lite søvn. Skulle gjerne bare hvilt denne uken.

"Datt i dass" da jeg endelig var hjemme. Skal ikke utbrodere det. Men det er ikke alle dager at galgenhumoren virker. Ikke alltid tanken på parykk har et snev av gøy i seg. Men der nede på bunn er det også en ro å hente. Tårene renser ut. Er det andre som har hørt at det i tårer finnes stor mengde stress-hormoner? Sånn at de altså har en rent praktisk funksjon?

Må prøve å riste av meg litt etterhvert. Kan jo ikke lagre dette, bit for bit? Hva skjer da? Hva er balansen mellom håp og fornektelse? Mellom frykt og erkjennelse av situasjonen?

Bloggen her er en liten ventil. Rydder litt. Skriver dagbok og. Kommentarer her, meldinger fra venner trøster. Min gamle bestemor sender gode, varme klemmer og engler over telefon. Hun kommer seg ikke av flekken selv lenger. Har nettopp fått sitt eget rom på eldrehjem. Men de klemmene virker uansett. Så var det meditasjon som jeg skal lære meg. Via Youtube. Orker ikke reise mer enn nødvendig. Kan vel gå bra det. Youtube og fjorden utenfor. Kanskje finne andre som kan hjelpe å rydde i tankene. Er så vant til å klare alt selv. Stødig type stort sett. God kontakt med "mitt indre". Men jeg vet at det finnes grenser. At man noen ganger kan bli slått i bakken. Og da hjelper ikke gråt.

Tenker på alle dere som har vært i min situasjon, ventet på prøve-svar. Fått svarene. Noen gode, noen dårlige. Så lite å gjøre med. Ingenting. Andre ting kan man endre, men ikke situasjonen her og nå. Kroppens tilstand den første tiden. Oppdaget man det i tide eller ikke? Vil medisinen virke? Boken jeg leser ('Kreft og terrenger ditt') handler mye om å kvitte seg med følelsen av hjelpeløshet, maktesløshet.

Nettopp ferdig med en annen bok, om Afganistan. Fra 80-tallet til nå. Setter og ting i et perspektiv. Noe bra med denne tiden, får lest masse bøker.

(Animasjon herifra)

onsdag 26. januar 2011

MR


Ansamlingen av sårværske roer seg. Men alt gjør mer vondt. Huden og nervene begynner å virke igjen.

Noenlunde klar for morgendagen. En gammel, god venn blir med. En som vet mer enn meg om hva som kommer. Håpe på at de har øreklokker i tunnelen. Satse på en radiostasjon med sorgløse 80-talls låter. Muligens lukke øynene og ikke åpne før det er ferdig.

Håper at det ikke er noe mer feil inni kroppen. Bare dette som gikk galt en eneste gang og som kroppen ikke klarte å fikse, men nå får den hjelp. Sånn som skjer. Kanskje det er helt borte allerede? Skåret ut. Konkret.

Mange spørsmål. Hvorfor startet disse cellene dette som er så feil? Og hvorfor nå? Eller når egentlig?

Må prøve å fokusere på her og nå. Hva er status? Se hva legene finner ut, høre hva de sier. Håpe at alt de kan gjøre vil fungere bra. Håpe at jeg klarer å begrense bekymringene, holde fast ved det som er bra. Og være tilstede. I livet.


(Enda et bilde jeg ikke husker hvor kommer ifra)

tirsdag 25. januar 2011

Helsefokus og merkelige kommunikasjonsformer

Leser 'Kreft og terrenget ditt' av David Servan-Schreiber. Fokus på hva en selv kan gjøre. Endre kosthold og andre vaner, nøste opp og reparere gamle traumer om de skulle finnes, trene opp evnen til indre ro og med dette stimulere immunforsvaret og ellers lage visse hindringer for kreftcellene. Andre ting som sikkert kan skje er jo at man får et bedre liv, uavhengig av kreften. Liker boken. Pleier som oftest å være trassig til "denslags" litteratur, men forfatteren er selv lege, med uhelbredelig kreft. Han har en god blanding av saklighet, nøkternhet og nysgjerrighet. Henviser til kilder og tester der det finnes og til din egen sunne fornuft der bevis er vanskelig å oppdrive. Anbefaler den.

A propos manglende bevis - en liten historie:
(I denne livssituasjonen vil man jo gjerne ha håp. Gode, faktarelaterte nyheter er flott. Men noen ganger kommer andre, rare situasjoner som man kan tolke som man vil. Kalle hva man vil. For eksempel i går, etter pumping nummer 2. (200ml denne gang)).

Jeg går innom favorittbutikken Fretex. På et stativ henger en bluse i et syntetisk, blankt stoff i den fargen jeg liker minst: 'Cerise' (rød-lilla-rosa). Absolutt ingenting ved blusen er etter min smak. Men- hvorfor "roper" den på meg? Går bort til stativet og tenker "Hva ER det da?" (Til forveksling likt et sinnsforvirret menneske som snakker til bluser.) Det er rett før jeg slår ut med hendene og spør høyt. Ser da merkelappen i nakken: Mitt fornavn, mellomrom, og så 'vie'. (Som betyr 'liv' på fransk). Ikke så nøye hva dette er, men jeg ble glad. Tar det som et godt tegn!

Ellers to dager til MR av hodet. Nevnte til fastlegen at det et halvt års tid har vært noe rart med synet. Som om jeg bare ser med ett øye om gangen. Veksler mellom de to. Utifra dette får jeg altså innkalling til MR. Håper det ikke viser noe unormalt, annet enn en litt god fantasi knyttet til kommunikasjon med tilfeldige klesplagg. Gruer meg. Virkelig. Tenker å gå alene. Men nå stiger frykten gradvis, så vi får se. Blir så påvirket av alle andre på disse venterommene. Hvem kjenner man som ikke jobber en torsdag klokken 10.00?

Og nå er det virkelig snakk om en trommel. Trodde først at CT var en trommel, men der var jeg såvidt innom åpningen. Nå er det virkelig dette røret med masse bråk inni. Men selvfølgelig glad for alt som blir sjekket. Om det skulle vise noe galt, så er det best å vite. Syns jeg...

Takk til dere som kjenner seg igjen i dette og som legger igjen fine kommentarer! Ønsker all mulig  bedring til dere.

(Bilde herifra, 'Tidsreise')

søndag 23. januar 2011

Nye dager

Jeg kom meg omsider til undersøkelse med fantombrystet i flammer og fikk streng beskjed om å ikke vente så lenge neste gang. 'Typisk nordmenn, sa den polske doktoren. Skal aldri dramatisere. Ikke engang når det er på sin plass.' 260 ml sårvæske ble tappet ut. Bra at man ikke syns kroppsvæske (kjent og ukjent) er noe rart. Men, lyden sitter litt i enda. Og ansikts-uttrykket til den unge, pene sykesøsteren... Perspektiv.
Kom inn til Haukeland med t-skjorte inderst mot såret siden bandasjen er av. De kan lett skiftes hver dag. Har jo bare ett vatt-bryst, så det må utenpå t-skjorten. Altså først t-skjorte og så BH. Og ikke hvilken som helst BH. Valgte i farten den med mest hold, for å få press på dette "området". Svart med noe neon-oransje snøringer. Jaja. Måtte be doktoren hekte av fordi den ene armen ble stiv igjen etter disse dagene. Begynte å forklare at dette kanskje så litt rart ut, fikk inn poenget med hygiene, men virkelig rar er man vel der man står avkledd... gul og blå med tape på kryss og tvers.

Satt på båten hjem. Slo opp i et såkalt dameblad og blikket falt på ordene 'Hvordan unngå sprukne lepper i vinterkulden?'.
Tenkte fraværende 'Hvordan unngå døden?'

En vanlig dag i mitt nye liv. Litt av hvert. Mye rart. Men jeg føler meg fleksibel.
Det ulmer, så det blir bytur igjen allerede i morgen.

(Husker ikke hvor bildet kommer ifra)

fredag 21. januar 2011

Spørsmål til dere som har vært igjennom operasjon.

Syns lenge dette med operasjon gikk ganske flott. En saklig innstilling til det å miste et bryst, god bevegelighet i armen og bemerkelsesverdig lite vondt. Men en uke etter drar det litt på seg. Noen med DEN erfaringen? Er det nerver som har klart å koble nye forbindelser og faktisk etterhvert registrerer at noe har skjedd? Er jo gul og blå, så noe vondt hører kanskje med.

Legen forsikret meg før avreise at det ikke ville bli mer vondt enn der og da. Men nå samler det seg en god del såkalt sårvæske bak "sømmen" og under armen ut mot ryggen. Vet at det er vanlig og at kroppen ofte klarer å fikse det, ellers inn til tapping. Sykesøster på telefon mente at det var greit å vente til mandag. Men har og en varm, nesten brennende følelse i det som med all denne værskeansamlingen etterhvert begynner å ligne et bryst igjen. Er det bra eller dårlig??? Hvor lenge venter man før tapping er på sin plass. Og KAN det være noe annet? Ellers ikke noe synlig tegn til infeksjon. (Beklager til de som syns prat om kroppsfunksjoner og organer er litt ubehagelig).

(Husker ikke hvor bildet kommer ifra, tror bare jeg en gang googlet 'crow')

torsdag 20. januar 2011

Til venner og bekjente

Denne bloggen ble opprettet i dagene jeg ventet svar på vevsprøvene som senere påviste brystkreft. Gikk på veggene, samtidig tilnærmet lammet av frykt. Bloggen ble et rop til andre i liknende situasjon. Og svar fikk jeg. Rørende oppmuntring og omtanke fra fremmede.

Det største sjokket har lagt seg. Jeg ser framover / utover / oppover. Gjør hva jeg kan på min side, resten må jeg legge i hendene på leger, sykesøstre og hvem vet hva, skjebnen..? Livet er snudd på hodet. Noe bra kommer alltid utav det og. Har på merkelig vis hatt på følelsen av at noe nærmet seg. Tror vel at kropp, sjel, bevissthet henger ganske tett sammen. Dere som vil kan altså her følge med på behandling og tanker som måtte dukke opp. Mange av dere treffer jeg uansett, (men da kan vi alltids snakke om noe annet, det trenger jeg og... ). Takker dere for alle fine tekstmeldinger og gode samtaler!

Og til dere ukjente- igjen: Takk for oppmuntringen! Takk for at dere tar dere tid til dette når dere selv er i en vanskelig livssituasjon.

(Bilde herifra)

mandag 17. januar 2011

Tidsperspektiv

Ser ut på fjorden og en grå himmel. Godt å tenke at det skal bli vår. Nå har jeg skiftet bandasje og turte å titte ned på såret. Masse små tape-biter på kryss og tvers fra midten av brystkassen til under armen. Ser etter forholdene bra ut. Det vil si at den nedre konturen av brystet enda finnes. Tenker det kan bli greitt når de rekonstruerer. Fremdeles nesten ikke vondt. Bare litt gro-smerte nå. Og armen fungerer nesten maksimalt. Men ingen følelse på huden bak armhulen, litt utpå ryggen. Vi får se om nervene finner hverandre igjen.

Hadde besøk av en god venninne på sykehuset. Hun syns jeg takler dette så bra. Men hva skal man gjøre da? Kunne kanskje rullet meg inn i et hjørne og stengt verden ute. Noe er annerledes uansett. Prøvde å sette fingeren på det. Har ingen bitterhet, ingen "hvorfor akkurat meg?". Livet har aldri vært spesielt forutsigbart, det har aldri vært rettferdig for noen.

Men tidsperspektivet er annerledes. Alle vet at man kan være max uheldig, få en takstein i hodet og det var det. Nå får du se taksteinen i sakte film, du får ikke gå noe sted. Visse ting påvirker farten; medisiner, tilfeldigheter, din egen innstilling, din egen kropps styrke og evner. Du rekker å tenke at om det går 5 år før den treffer deg så hadde det vært FLOTT. Kanskje 10 år? Kanskje, men det tør jeg enda ikke å håpe på, rekker jeg gradvis å flytte meg sånn at taksteinen treffer bakken og jeg slipper unna. Og jeg kan fortsette å gå. Dette er nytt. Erkjennelse av tiden og livet på et nytt nivå. Uansett evne til abstrakt tanke, uansett bøker og kursing i det å være tilstede i sitt liv / realisere deg selv etc. så kan ingen forestille seg denne trusselen så direkte. Og samtidig er du i live.

Jeg er litt mindre lamslått, klarer innimellom å trekke pusten "i bånn" av lungene. Den gode siden av det nye tidsperspektivet er forhåpentligvis å være enda litt mer tilstede i livet. Når skrekken slipper taket er det noe sterkt der et sted. Kjenner det såvidt. Noe usårlig.

Vil si: Tusen takk for alle gode, fine kommentarer!
Bloggen ble først og fremst opprettet for å få ut noen tanker, noe frykt. Og få kontakt med andre i liknende situasjon. Behovet for likesinnede ble stort i denne situasjonen. Ellers er det ikke typisk meg å være så privat. Flere andre vil følge med i bloggen og etterhvert flere som kjenner meg. Jeg gir sikkert adressen til venner og familie etterhvert og håper at det ikke endrer  graden av ærlighet... Det er jo noe befriende ved det å være anonym. Som en samtale med en tilfeldig medpassasjer på en togtur.

(Bildet kommer herifra)

lørdag 15. januar 2011

Operasjonen ferdig

Hjemme igjen. Sa "farvel" til et mykt, varmt, lite bryst som har gitt masse melk til tre gutter. Snille sykesøstre. Man er så overlatt andres omsorg og kunnskap. Å bli lagt i narkose for første gang i livet. Å ikke kunne følge med på hva som skjer. Stole på.... Våkne med slange i nesen, trist og takknemlig på samme tid. Sykesøstrene tørket tårer, fant varme dyner. Sove litt til med en klut over pannen mot det skarpe lyset i taket.
Legen fant det han forventet å finne. Svar på videre vevsprøver kommer om tre uker. Ellers er førligheten på armen bra og overraskende lite smerte i såret. Det gikk fint å få ut drenet. Bandasje over nå. Usikker på når jeg er klar for å titte nærmere etter. I morgen er første dusjedag og skifte av bandasje. Min sykesøster-mor er med og kan hjelpe. Fikk en liten midlertidig ulldott-protese som fungerer bra, faktisk.
God hjelp av familie. Svigermor blir værende her enda noen dager. 
Jeg er i gang. Ser ut til at det blir full pakke videre- cellegift, stråling, herzeptin, hormonbehandling. Det er greit.

onsdag 12. januar 2011

Stasjon Haukeland

Føler meg som en krigsreporter her. Sentralt plassert på sykehushotellet. To minutter fra mammografisenter, fem minutter fra sentralblokk. Utstyrt med laptop med filmer og fin musikk + fant ut at her er trådløst nettverk. Ikke snakk om noe googling. Bare en liten hilsen og takk for lykkeønskninger. Dere har virkelig hjulpet i disse ukene med intens usikkerhet og sjokkartet visshet. Takk!

Hadde en fin prat med legen som skal operere + en av englene noen av dere snakker om. Listen av spørsmål måtte fram. Litt klokere er jeg. CT'en viste som sagt fine lunger og lever. Ingen av lymfene så på CT'en ut til å være spesielt store, men her er ultralyd mer sikkert. Og på ultralyden er en av de beskrevet som såpass mistenkelig at det ikke ble tatt vevsprøve engang, så 10 skal vekk. Legen kjente den godt og når han trykket kjente jeg at den var øm. Så det blir spennende å se hva videre testing av lymfer viser. Ellers er svulsten ca 3 cm. Altså ikke veldig stor. Legen syns heller ikke det virket som at den hang fast i huden, selv om den ligger rett under, og det er jo supert. Turte til slutt å spørre hva type det er snakk om: HER2 positiv. Og dette vet dere mer om enn meg. Ingen googling på meg i kveld, som sagt. Plan er cellegift, trolig Herceptin, stråling, hormonbehandling men dette er jo litt fram i tid og avhengig av vevsanalyser. Må virkelig trene meg til å ta en dag av gangen. Vet det... Først operasjon. Bittelitt sentimental ble jeg i går. Men brystet har gjort en god jobb, gitt mat til 3 små ++.

Nå brenner to telys i vinduet. I små glass, laget av barnehageguttene. Et med ville streker i turkis og lilla, ett i lysegrønt. Grønt er håpets farge. Og de ville strekene kan man vel tolke som man vil- at livet er uforutsigbart på godt og vondt og i konstant bevegelse?

Over til film og forsøk på puuuuste dypt, tenke positivt. Visualisere gode ting.

Musikksmak er ikke så ofte noe man deler, men denne av Neil Young har vært magisk i disse ukene:
See the sky about to rain.

God natt fra meg.

(Bilde herifra)

mandag 10. januar 2011

Jeg fikk et par gode kort!

Telefon fra fastlegen i morges: 'Jeg har en god nyhet...' CT viste ikke spredning til lunger. De hadde sjekket lever i samme slengen. Heller ingenting der. Lymfekjertlene i armhulen syns de og så fine ut. Bildene sendes videre til Haukeland. Regner med at legen vil ta de 10 lymfekjertlene uansett, for sikkerhets skyld. Føler meg mye sterkere! Masse tårer og takk, takk, takk ut vinduet, opp mot himmelen, hva som enn finnes der av gode makter... Bokser ut i løse luften. Klar for operasjon. Ta brystet, ta håret, ta hva dere vil. Om jeg bare kan få lov å bli frisk.
Og tusen takk til dere som følger med meg og sender oppmuntring! Jeg har enda ikke gitt venner og familie denne bloggadressen. Vet ikke om jeg vil heller. Vi får se. Merker at det er godt å være noenlunde anonym når det gjelder å brette ut følelser og all slags tanker...

(Foto fra veggen her hjemme)

søndag 9. januar 2011

Fantasi og teori


Trodde jeg skulle klare å slå meg til ro med uvissheten denne helgen, men nei. Leser på nettet, altfor mye. Og lager mine egne teorier. Jeg er vel en av de som blir beroliget av mest mulig informasjon, men nettet er ingen god erstatter for leger og sykepleiere. Hadde jeg bare visst hva jeg skulle spørre om da jeg satt der med legen. Nå ser jeg bare mine dårlige kort. Noen nevner begrepet 'lokalavansert' og når jeg leser mer om dette så ser det ut til å være en spesielt farlig sort. Når min ligger helt opptil huden, ca rett under brystvorten så er den visstnok lokalavansert??? Fare er og knyttet til brystkreft som oppstår i forbindelse med graviditet. For min del regner jeg med at det kan være tilfelle da det var noe annerledes med høyre side ved amming. Regnet bare med at det var noe med melkekjertlene. Og hvem har ikke to litt ulike bryster? Dvs at jeg kan ha gått med dette en stund.

Tenker så svart, så svart. Noen skriver at de aldri et sekund var i tvil om at det skulle gå bra. Jeg skal prøve å lage meg en liten luke ut til noe lysere. Tenke på mine gode odds... At jeg har: Normalvekt. En ellers sterk, sunn kropp. VANLIGVIS flink til å leve i nuet, ta livet med ro, nyte her og nå... Og når legen vil operere med en gang, så kan jeg tolke det i retning av at kulen ikke er så stor. Jeg tolker og tolker. Noen med erfaring?

Ellers litt mindre forkjølet. Satser på god form før operasjonen og på god informasjon når jeg nå er klar med 1000 spørsmål.

Bildet fant jeg et eller annet sted her.

lørdag 8. januar 2011

Uro


Forkjølet. En bagatell i seg selv, men det kan utsette operasjonen om den ikke forsvinner. Har fått antibiotika av fastlegen bare for å få den fort unna. Får bare håpe antibiotikaen kan ta det. 5 dager til operasjon. Sover godt, heldigvis. Men vanskelig å ta det rolig om dagen. Har lest en god brosjyre rundt det å ha små barn (Når mor eller far har kreft), hvordan fortelle, hva skal man fortelle... Link nede til venstre. Ser så godt at eldstemann på 4,5 merker at vi voksne er urolige.

Bildet fant jeg her.

fredag 7. januar 2011

Urteskyen og et smil


Ingen svar på prøvene i dag. Må vente til mandag. Kjente at det var ok. Skal klare å kose meg denne helgen, uansett usikkerhet. Denne usikkerheten er vel noe jeg må venne meg til, for det skal nok følge meg i noen år, kanskje resten av livet. Ellers er kreftcellene hormonfølsomme. Det forstår jeg som noe positivt?

Måtte le i går kveld da jeg åpnet en pakke fra min mor. Hun er sykepleier med en solid fot over i det alternative. Ble overrumplet av en en grønn støv-sky med kraftig, ubestemmelig lukt. Hostet og harket og ventet til støvet hadde dalt ned. Åpnet resten veldig forsiktig: synderen: en styrkedrikk i pulverform med ødelagt bunn + en avslappings-cd, kamille- og grønn te og en "Ta styring på ditt liv- bok".

Skal prøve å roe meg ned og sy; for tiden min meditasjon nr. 1.  Og ellers tenke litt på min mann som også skal ta innover seg dette. Takker og takker for alle tips om diskusjonsforum og at mange sier de kjenner igjen denne vonde tiden med usikkerhet og venting på telefoner. Utsikten: grått og kaldt. Men det går mot vår og det skal jeg klamre meg til.

Pick a card- any card.


CT-scanning av lunger i går. Mulig at resultatene er klar i dag. Venter på telefon fra fastlege og, ja, går på veggene! Man stålsetter seg i alle mulige nye, absurde situasjoner. Ikke rart at mange knekker sammen lenge etterpå. Hvordan skal man egentlig takle dette? Satt på venterommet og var så redd. Vil heller ikke ha med meg noen. Burde nok det. Fikk all slags rare fysiske reaksjoner på veg inn, som sting under hjertet. De fleste andre der var vel også innom på grunn av et eller annet skummelt. Den ene etter den andre ble hentet av en hyggelig radiolog som håndhilste, smilte og utstrålte all verdens trygghet. Ellers rask ct, ingen reaksjon på kontrastvæsken, var jo ikke så langt innover i tunnelen. Proklamerte kjekt at jeg har ihverfall ikke klaustrofobi, men hvem vet i disse dager? Alt rundt er nytt. Og kroppen min er blitt litt ukjent. Føler meg som et løsrevet hode, noe sprettball-lignende, sikksakk rundt i rommet, i vill frykt for telefonen. Kunne godt tenke meg å flykte, men er jo så rasjonell, godt oppdratt, høflig og tålmodig.

Som å være med i en bisarr lek hvor jeg må trekke kort og håpe på lykke. Men jeg trekker gang på gang feil kort. Hva er sjansen for å bare trekke feil??? Statistikken er ikke med meg. Få under 40 får brystkreft, av disse får godt under halvparten en aggressiv form. Hva mer venter jeg på? Hvor er mitt gode kort? Har fått bøker og tips om å ta kontrollen over kropp og sinn. Kanskje er mitt eneste gode kort et jeg må lage selv? Ta en dag om gangen, tenke positivt. Og det skal jeg, men klarer ikke enda. Vil så gjerne vite mer først, få en god beskjed som jeg kan klamre meg til. Er det noe som helst bra her? Klarer ikke å bygge på all denne usikkerheten. Bare venter og venter. Hva finner de ut når de undersøker mer, når de åpner meg opp? Hva er det med lymfeknuten der i armhulen? Hva er vondt i brystet? Vet at jeg må bygge meg opp nå før operasjonen. Dato for den er neste torsdag: 13.januar. Enda et herlig tall. Noen har jo akkurat det som lykketall, så pytt! Skulle gjerne laget en oppbyggende, heltemodig blogg for andre i lignende situasjon. Beklager det. Men, iblant er det vel greit å dele frustrasjon og. Så skal ihvertfall ingen som er innom her føle at de er alene med usikkerhet og frykt. Og blir jeg en dag positiv, så vet dere at da er det virkelig sånn.

Igjen takk til dere som svarer, oppmuntrer og tipser meg om andre gode forum og nettsider!

Bildet er lånt herifra.

onsdag 5. januar 2011

Et svar

I dag ringte legen ved Haukeland. Svar på vevsprøven bekreftet det han allerede ba meg være forberedt på. Det er kreft. I tillegg er det en aggressiv form. Mentalt var jeg faktisk forberedt og det var godt å slippe mer uvisshet selv om det i usikkerheten fantes den lille muligheten for at alt han så på bildene var noe annet enn han trodde. I morgen skal det tas CT av lungene. Jeg er selvfølgelig redd for spredning. Kjenner "noe" i lungene og fastlegen hører "noe" ved høyre skulder. Så, ny ventetid. Håper denne vage verken i lungene skyldes stress, at jeg brygger på noe eller at kroppen vel generelt er redusert. Rart hvordan kulen i brystet virker uskyldig opp mot spredning. Uansett veldig glad for at jeg raskt blir sendt hit og dit. Operasjon kan bli aktuelt allerede neste uke.

Tusen takk til dere to som allerede sendte oppmuntrende kommentarer i går, min 1. bloggdag! Ble veldig glad og rørt.

tirsdag 4. januar 2011

Bloggstart - Kul i brystet

14. desember 2010 oppdaget jeg tilfeldigvis en liten, hard kul i høyre bryst, like over brystvorten og like under huden.
15. desember fikk jeg legetime og ble henvist videre til Haukeland.
21. desember: Etter mammografi og ultralyd var konklusjonen at dette ikke så bra ut. Endring i hele brystet og noe med en lymfeknute i armhulen. Vevsprøve ble tatt og skal bekrefte. Men legen ba meg innstille meg på dårlig nytt og snarlig planlegging av behandling.

Uvirkelig å ta buss ned til byen. Se gamle mennsker, tenke at noen får leve en god stund. Finne den tommest mulig kafeen og prøve å ikke bryte sammen, ikke enda, komme meg hjem først. Med hurtigbåt. Gå opp mot huset, vårt fine, fine hus ved sjøen. Drømmen vår. Guttene våre inne i stuen. De tre små guttene. Stoppe opp i mørket, noen meter fra porten og endelig grine. Se opp på stjernehimmelen-  det var jo her jeg skulle være. Grine ferdig, gå inn og prøve å smile til guttene. De skal ikke bli redde.

Julen 2010. Ville bare gjemme meg, men det ble faktisk jul. Med familie. Godt å ha folk rundt seg, allikevel. Pyntet meg og fikk tatt det lenge utsatte familiebildet nå som min flinke fotograf-bror var her. Tenke at jeg rakk det akkurat. Mens jeg enda ser fin ut. Høres kanskje forfengelig ut. Ikke så nøye veid opp mot verre alternativ, men om alt går feil veg, så blir dette et fint minne for guttene.

Skal prøve å tenke positivt snart. Snart. Tenker det verste nå. Er nå engang min måte. Hopper over fornektelsen. Venter på telefon akkurat nå. Svar på vevsprøven. Har lest rundt på nettet og blir skremt, men til en viss grad virkelighetsorientert. Prøver å lese fakta, og noen få andre blogger.

Dette er starten på noe jeg har så utrolig liten kontroll over. Og jeg er redd. Går på veggene her jeg venter og oppretter en blogg for å få skrevet ned noen tanker. Og kanskje etterhvert få kontakt med andre i liknende situasjon, eller som har vært der.