mandag 28. mars 2011

Noe bra, fram i tid

Tenkte at bloggen ikke skulle handle om hver eneste lille detalj i denne perioden med cellegift. Ble lei av tanker og ord rundt sykdom. Etter 2 mnd`s panikk kunne jeg endelig tenke`sommer` uten stikk i magen og et `hvor er jeg da` / `hva vet jeg da`. Endelig le av en situasjon, en film. 2. kur er tilbakelagt. Immunforsvaret er elendig, generelt. Stasjon Haukeland i dag. Observasjon pga virusinfeksjn og 0,5 hvite blodlegemer (for dere som vet hva det betyr). Flotte stenger med tv/internett-skjerm over hver seng. Alenerom og greier. Tid for bloggoppdatering. Gode dager innimellom. Overgang til parykk gikk greit. Syns jo det var rart. Klippet mitt eget i god tid. Litt vemodig. Det ble kaldt. Sover med sjal. Fikk tak i karnevals parykker til guttene. Ville ta vekk noe av det rare og triste. Det blir mitt tips til andre med barn... Parykk-party. Fin kveld. Latter til mageknip. Lenge siden sist. Guttene takler det ok. Noe blir komikk, som eldstemann (snart 5) til svigermor: Mamma har mysta ein pupp! Men vanskelig med forutsigbarhet. Skal snart tillate meg tanken `det er gode sjanser for at jeg blir helt frisk`. Redd for flere av de skumle beskjedene. Har billetter til Dylankonsert 29.juni. 1.plan om noe bra, fram i tid. Skal da feire at de 6 kurene er over.

tirsdag 1. mars 2011

Ok ok


1. kur overstått. Ikke så mye å fortelle annet enn at gift-delen i 'cellegift' ble mer enn et ord. 4 timer etter at dosen var satt fikk fjeset faktisk en grønn-tone i det bleke. Litt Disney men ikke så mye trøst i det. Godt å være på sykehushotellet. Klarte å se en film og sov deretter 14 timer i strekk. Dag nummer 2 var super. Besøk av gode venner. Fikk/fikk låne bøker og flere filmer. Gikk tur. Trodde det hele var over for denne gang. Så kom dag 3 og 4 med kraftig kvalme igjen. Har bare døst og døst. Litt uventet akkurat det der (den gode dagen, ikke de dårlige). I dag (4. dagen) går det greit. Tok minste mulige runde i utmarka. Litt ustø/skjelven til beins, men godt med frisk luft.

I morgen er det bytur. Parykken har kommet og skal tilpasses. Tenkte å klippe håret litt gradvis i dagene som kommer. Ha guttene med på det. De må jo bare venne seg til å se meg både med og uten hår. Prøver å få det til å høres gøy ut at jeg skal se ut som onkel på håret, men responsen er dårlig.

Ser at jeg generelt skriver lite om det å være mor til tre små. Det er fordi dette punktet er det aller såreste nå. Knuser hjertet.


(Maleri av Franz Gertsch)