mandag 9. mai 2011

En gammel hånd

Oppe etter 4. kur. Tok lang tid denne gangen, nesten en uke. Kroppen begynner kanskje å bli sliten etterhvert. Det føles som å trekke pusten, sette seg i stress-lessen på Haukeland, få kur, dykke under vann, holde pusten i 4-5 dager, komme opp igjen fylle lungene med luft, ligge og duppe i overflaten, se på verden og bli så inderlig rørt over hvor vakkert alt er.

Fra strak ut i sengen til ut i solen med hammer, spiker, sag, vedkløyver, øks. Kløyve ved, snekre vedskjul. Stable kubber sammen med minstemann. Alt føles så godt etter disse dagene under vann. Hva som helst blir magisk. En vedkubbe for eksempel. Vekten, konsistensen, lukten.

Immunforsvaret ligger generelt lavt og etter 3. kur fikk jeg Neulasta som skal hjelpe på. Dette ser ut til å ha fin effekt. Holder meg frisk. Heldig med årstiden også. Får sol og frisk luft.

Nevnte i sist innlegg at jeg skulle prøve å samle noe av det som har hjulpet i tiden fra sjokk til noenlunde normalitet. Alle er forskjellige men kanskje noe kan hjelpe noen:

- Prøver daglig å gå en kort runde i utmarka, 30 min. Eller jobber i hagen.

- Tenner hver kveld lys i skåler fra de to store barnehage-guttene. Det ene for kaos, det andre for håp. Mine to "venner". Kaos som tar og gir håp. Og bare håpet som man må verne om og noen ganger lete etter. Demper alt annet lys. Går så igjennom fysioterapi-øvelsene for å tøye ut og bli sterkere etter operasjonen. Etterpå seks yoga-øvelser. Har valgt noen som også tøyer ut og styrker. Avslutter med ren pusteøvelse. Avslappingsteknikk. Finner en ro i dette. Tenker gode tanker. Avslutter med en takk for alt som har gått så bra som det kunne når alt var så galt som det var.

- Fant mye trøst og inspirasjon i boken 'Kreft og terrenget ditt'. Anbefaler den for alle som er i lignende situasjon. Her står det mye om både kosthold og avslappingsteknikker. Dette med yoga hadde jeg aldri startet med uten videre. Men utsatt for den grad av stress og frykt som kom så brått, måtte jeg teste ut noe som kunne fungere avslappende. Har egentlig alltid hatt et ok kosthold, men nå er det ihvertfall hakket bedre. Mye grønnsaker, hvitløk, grønn te og gurkemeie.

- Søvn. Fikk min første boks Vival av legen som kom med sjokkmeldingen. Det var det eneste jeg klarte å si der og da; 'jeg kommer ikke til å få sove'. På et tidspunkt skulle jeg gå over på innsovningstabeletter, Immovane. Sovnet "i full fart" men våknet hver natt i tretiden med mareritt. Ikke noe for meg. Finner den roen jeg trenger for å sovne med avslappingsteknikkene og Vival. Startet med en tabelett og tar nå en halv hver kveld. Kan nok klare meg uten om litt. Litt farlig å anbefale siden det kan være vanedannende men det har hjulpet meg.

- Enda en annen ny ting er psykolog. Her har jeg bedt om hjelp men venter enda. Vet at mange går rett i bakken når behandlingen er ferdig og alt skal bli litt normalt. Tenker å være fornuftig, føre var, ikke så flink pike som skal ordne alt selv. Merker at tankene rundt mitt ansvar som mor sliter veldig. Er ellers "flink" til å rydde i tankene. De siste 5 årene har kroppen gitt liv til tre små gutter. Denne fantastiske opplevelsen av liv kontra følelsen av at kroppen plutselig "trykket på av-knappen" klarer jeg ikke å riste av meg. Det å lure på om jeg får være tilstede med guttene framover er ubeskrivelig vondt. En av de tingene jeg ikke klarer å skrive om her. En annen knute er det å håpe å bli helt frisk, går fremdeles klar for nye vonde beskjeder. Og jeg vet at ingen har garanti men det er mer vagt, mer til å leve med...

- Ellers er jeg heldig å ha tusen prosjekter som gir glede, avkopling som å lese, sy, male, lage musikk...

Ser at veldig mange er innom bloggen og jeg regner med at flesteparten er i en eller annen grad av liknende situasjon. Ønsker dere lykke til med å finne egne løsninger. Jeg fikk endel trøst i blogg-verden da jeg selv var helt i starten og slått i bakken. Mange sa at det blir bedre etterhvert. Det er sant, men vanskelig å tro.

Avslutter med en tanke, her en dag. Hvordan alt er annerledes. Så på hånden min. Strakte ut fingrene og så at huden var litt tørr. Lurte på om jeg noen gang får se hånden min som en gammel hånd. Rynkete, tydelige blodårer. Da skulle det være den fineste gamle hånden som betød at jeg fikk være med guttene mine.

(foto herifra)