torsdag 28. juli 2011

Ferdig med cellegiften

Håret kommer såvidt tilbake. Hadde aldri trodd jeg med forundring og glede skulle registrere at det vokser hår på leggene... Legger ved foto av karnevals-parykkene som guttene lekte med da jeg introduserte min egen parykk i vinter. Det var en fin kveld. Ufarliggjorde dette med parykk. Lo vel for første gang på to måneder den kvelden.
Hårnettet fungerte bra som skjegg:
Er i gang med herceptin (1 år) og hormonbehandling (5 år). Svever litt i ingenmannsland men jeg er absolutt lettet over tilbakelagt cellegift. Det ble tyngre og tyngre å komme seg ovenpå etter hver kur. Noe er tilbakelagt, noe venter. Venter enda på et par analyser av prøver. Puster ikke helt ut enda. Og det vil vel ta noen år... Men jeg er heldig som har håpet, selv om håp er en komplisert sak.

Skrev tidligere om følelsen av å ha et merke i pannen. At man er merket av døden. Denne våren ble en bekjent drept i en motorsykkel-ulykke og nå tragedien rundt regjeringsplassen og Utøya. Disse ble virkelig revet bort. Rakk ikke engang å bli merket av noe som helst. Fikk vel knapt kjenne på angsten. Fortellingene til de overlevende fra Utøya går gjennom marg og bein. Spesielt fortellingen til en jente som først trodde det hele var en spøk, så oppfattet alvoret og fikk gjemt seg, så hører en politimann rope at det er trygt, så ser de som går fram fra gjemmestedet bli skutt, så blir plukket opp av en båt, føler seg trygg igjen før til slutt også båten blir beskutt. Dette å bli kastet mellom trygghet, håp, fare, angst, håp, trygghet, fare... rippet veldig opp i egne minner uten at jeg skal dra flere paralleller.

Ser innimellom tilbake på vinteren og våren. Tenker på da jeg første gang fikk beskjeden, på vintersolhverv, årets mørkeste dag. Gruer meg til vinter igjen. Julefeiringen. Klarer ikke å skille minner rundt årstider fra minner om sykdom.

Sto i snøen utenfor huset etter beskjeden på Haukeland, samlet mot til å gå inn til guttene. Hørte at de lekte, gjorde seg klar for natten. Gikk ikke inn i huset med hele meg. Halvparten ble igjen på utsiden. For å skåne guttene og holde ut. Hadde mistet tilliten til meg selv som omsorgsperson. Har "jobbet" endel med dette. At det ER mine gutter, at der ER mitt hus, uansett...
 
Alt var usikkert da julepynten ble pakket ned. Endel så verre ut enn det senere viste seg å være. Lurte på om jeg skulle få pakke julepynten opp igjen. Har en videofilm der vi går rundt juletreet. Jeg holder minstemann og vi synger:

'Så rekker jeg deg nå med glede min hånd, kom, skynd deg og gi meg den annen.
Så knytter vi kjærlighets hellige bånd og lover å elske hinannen'


Bøyer hodet og holder tårene tilbake, vil ikke at guttene skal merke at jeg blir så trist. Følte akkurat da at jeg aldri kan love guttene mine noe som helst.

Endel av dette går bedre. Har "kommet inn i huset igjen". Har aldri vært nærmere guttene, aldri opplevd så stor, intens kjærlighet. Er fremdeles i andakt over små ting. Håper det er noe som vedvarer. Mye av livet vil aldri bli som før men noe av det er positivt.

Men angsten kommer og går. Våkner ofte dyvåt av svette om nettene. Er vel en salig blanding av mareritter og hormonbehandling. Kjenner at kroppen blir sterkere, energien øker og det er fantastisk godt. Det kan nesten bli kaotisk, vil alt på én gang.

Akkurat nå er det sommerkveld og jeg skal ned på et nes og fiske. Se solen gå ned. Prøve å finne ro før natten. Ønsker håp og bedring til alle som trenger det.

7 kommentarer:

  1. Har 2 1/2 cm hår og gler meg til å måtte plukke hår frå dusjsluken! Har hatt "heil hud" i ei veke, etter mange veker med heftige strålesår.
    Kreftene kjem att, - også energi til å takle følgene av den hersens 5års tablettkuren!
    Har greidd å vente med bekymringane...
    Sender gode tankar om ei roleg natt og gode dagar!

    SvarSlett
  2. Hei!
    Lenge siden du har hørt fra deg. Godt at det er bra med deg og at du er ferdig med cellegiften. Tøffe tider.
    Det kan bare bli bedre nå, men glem ikke å nyte dagen i dag.
    Erfaringen min er at når du tror du mestrer det meste så kommer det brått en liten nedtur.
    Husker ikke så godt nå for tiden, men jeg tror håret mitt begynte å komme tilbake i februar. Og gjett om det vokser fort, men ikke fort nok til å erstatte mitt hoftelange hår som gikk tapt. Jeg føler meg uten identitet, men klarer meg stort sett i hverdagen så sant ingen kommenterer hvor fin jeg er på håret. Kan ikke noe for det, men tar det som en fornærmelse da det liksom ikke er meg. I dag måtte jeg ta den tunge veien til frisøren fordi luggen gikk midt på neseryggen, og toppen av hodet var et "kråkerede". Føler meg ikke særlig fiks nå, selv om det er ærlige kommentarer om hvor fin jeg ble. Tenk at en slik ting filleting som hår skal ha så mye å si. Alt annet har jeg tatt på strak arm uten problemer. Vi er jammen noen rare vesner.
    Ønsker deg og dine en fortsatt god sommer og håper du kommer med noen livstegn innimellom så vi vet at du har det "bra".
    Klem fra Liv

    SvarSlett
  3. Så herlige bilder! De gjorde meg i godt humør; takk for det :)
    Tine

    SvarSlett
  4. Jeg har lest innlegget ditt før, men leste det igjen i dag. Jeg håper det går bra, jeg tror det gjør det, går bra med deg når du får det mer og mer på avstand. Slik har det ihvertfall vært hos meg. Jeg føler meg ikke som en kreftpasient lengre, og det er merkelig.

    SvarSlett
  5. Jeg liker bloggen din :). Kom over den da jeg googla anker og fikk opp ett ev de fine bildene du har brukt.

    SvarSlett
  6. Hei :) Så fin blogg du har.
    Jeg jobber med forarbeid til en dokumentarserie om mennesker med kreft og skulle gjerne snakket med deg om du synes det kunne vært interessant å dele mer om deg selv og din historie.
    Jeg kan fortelle mer om vi snakkes eller mailes.
    Nr mitt er: 99159102 og e-mail adr min er: supergunhild@hotmail.com (Jeg jobber som freelancer og om serien blir noe av så er det Storyteller som skal produsere den). Håper å høre fra deg.
    Mvh, Gunhild Asting

    SvarSlett
  7. Jeg er 15 år gammel. Jeg ble født med HIV, min mor gikk bort på grunn av HIV-infeksjonen, og jeg angrer på hvorfor jeg aldri møtte Dr. Itua. Han kunne ha kurert mamma for meg, fordi det var enlig mor for moren min at jeg kom over Dr. itua-helende ord. online om hvordan han kurere forskjellige sykdommer i forskjellige raser sykdommer som HIV / Aids Herpes, Parkison, Astma, Autisme, Copd, Epilepsi, helvetesild, forkjølelsessår, infertilitet, kronisk fatiguesyndrom, fibromyalgi, kjærlighetsspell, prostatakreft, lungekreft, glaukom ., psoriasis, levercirrose, grå stær, makuladegenerasjon, Chrons sykdom, smittsom mononukleose., hjerte- og karsykdommer, lungesykdom. forstørret prostata, osteoporose. alzheimers sykdom, psoriasis, bipolar lidelse, demens., tach sykdom, brystkreft, blodkreft , Kolo-rektal kreft, kjærlighetsformulering, kronisk diaré, atxi, leddgikt, amyotrofisk lateral skoliose, fibromyalgi, fluorokinolon toksisitet syndrom fibrodysplasi Ossificans Progres Sclerosis, svak ereksjon, brystforstørrelse, Helse les, stivkrampe, kikhoste, tuberkulose, polio og difteri) Diabetes Hepatitt til og med kreft. Jeg var så spent, men skremt samtidig fordi jeg ikke har kommet over slike ting på nettet, så kontaktet jeg Dr Itua på Mail drituaherbalcenter@gmail.com/ . Jeg chatter også med ham på appen +2348149277967. Han forteller meg hvordan det fungerer, så sier jeg ham at jeg vil fortsette. Jeg betalte ham så raskt. Postkontoret i Colorado at jeg mottar urtemedisinen min innen 4/5 arbeidsdager. og her lever jeg sunt igjen, kan forestille meg hvordan gud bruker menn til å manifestere verkene sine. Jeg skriver i alle artikler på nettet for å spre gudsarbeidet til Dr. Itua urtemedisin, Han er en stor mann.

    SvarSlett

Takk for kommentar!