En gammel hånd

Oppe etter 4. kur. Tok lang tid denne gangen, nesten en uke. Kroppen begynner kanskje å bli sliten etterhvert. Det føles som å trekke pusten, sette seg i stress-lessen på Haukeland, få kur, dykke under vann, holde pusten i 4-5 dager, komme opp igjen fylle lungene med luft, ligge og duppe i overflaten, se på verden og bli så inderlig rørt over hvor vakkert alt er.

Fra strak ut i sengen til ut i solen med hammer, spiker, sag, vedkløyver, øks. Kløyve ved, snekre vedskjul. Stable kubber sammen med minstemann. Alt føles så godt etter disse dagene under vann. Hva som helst blir magisk. En vedkubbe for eksempel. Vekten, konsistensen, lukten.

Immunforsvaret ligger generelt lavt og etter 3. kur fikk jeg Neulasta som skal hjelpe på. Dette ser ut til å ha fin effekt. Holder meg frisk. Heldig med årstiden også. Får sol og frisk luft.

Nevnte i sist innlegg at jeg skulle prøve å samle noe av det som har hjulpet i tiden fra sjokk til noenlunde normalitet. Alle er forskjellige men kanskje noe kan hjelpe noen:

- Prøver daglig å gå en kort runde i utmarka, 30 min. Eller jobber i hagen.

- Tenner hver kveld lys i skåler fra de to store barnehage-guttene. Det ene for kaos, det andre for håp. Mine to "venner". Kaos som tar og gir håp. Og bare håpet som man må verne om og noen ganger lete etter. Demper alt annet lys. Går så igjennom fysioterapi-øvelsene for å tøye ut og bli sterkere etter operasjonen. Etterpå seks yoga-øvelser. Har valgt noen som også tøyer ut og styrker. Avslutter med ren pusteøvelse. Avslappingsteknikk. Finner en ro i dette. Tenker gode tanker. Avslutter med en takk for alt som har gått så bra som det kunne når alt var så galt som det var.

- Fant mye trøst og inspirasjon i boken 'Kreft og terrenget ditt'. Anbefaler den for alle som er i lignende situasjon. Her står det mye om både kosthold og avslappingsteknikker. Dette med yoga hadde jeg aldri startet med uten videre. Men utsatt for den grad av stress og frykt som kom så brått, måtte jeg teste ut noe som kunne fungere avslappende. Har egentlig alltid hatt et ok kosthold, men nå er det ihvertfall hakket bedre. Mye grønnsaker, hvitløk, grønn te og gurkemeie.

- Søvn. Fikk min første boks Vival av legen som kom med sjokkmeldingen. Det var det eneste jeg klarte å si der og da; 'jeg kommer ikke til å få sove'. På et tidspunkt skulle jeg gå over på innsovningstabeletter, Immovane. Sovnet "i full fart" men våknet hver natt i tretiden med mareritt. Ikke noe for meg. Finner den roen jeg trenger for å sovne med avslappingsteknikkene og Vival. Startet med en tabelett og tar nå en halv hver kveld. Kan nok klare meg uten om litt. Litt farlig å anbefale siden det kan være vanedannende men det har hjulpet meg.

- Enda en annen ny ting er psykolog. Her har jeg bedt om hjelp men venter enda. Vet at mange går rett i bakken når behandlingen er ferdig og alt skal bli litt normalt. Tenker å være fornuftig, føre var, ikke så flink pike som skal ordne alt selv. Merker at tankene rundt mitt ansvar som mor sliter veldig. Er ellers "flink" til å rydde i tankene. De siste 5 årene har kroppen gitt liv til tre små gutter. Denne fantastiske opplevelsen av liv kontra følelsen av at kroppen plutselig "trykket på av-knappen" klarer jeg ikke å riste av meg. Det å lure på om jeg får være tilstede med guttene framover er ubeskrivelig vondt. En av de tingene jeg ikke klarer å skrive om her. En annen knute er det å håpe å bli helt frisk, går fremdeles klar for nye vonde beskjeder. Og jeg vet at ingen har garanti men det er mer vagt, mer til å leve med...

- Ellers er jeg heldig å ha tusen prosjekter som gir glede, avkopling som å lese, sy, male, lage musikk...

Ser at veldig mange er innom bloggen og jeg regner med at flesteparten er i en eller annen grad av liknende situasjon. Ønsker dere lykke til med å finne egne løsninger. Jeg fikk endel trøst i blogg-verden da jeg selv var helt i starten og slått i bakken. Mange sa at det blir bedre etterhvert. Det er sant, men vanskelig å tro.

Avslutter med en tanke, her en dag. Hvordan alt er annerledes. Så på hånden min. Strakte ut fingrene og så at huden var litt tørr. Lurte på om jeg noen gang får se hånden min som en gammel hånd. Rynkete, tydelige blodårer. Da skulle det være den fineste gamle hånden som betød at jeg fikk være med guttene mine.

(foto herifra)

Grader av alvor

En dag igjen til 3. cellegift- KUR. Vektlegger kur-delen. Hvorfor måtte det hete noe med gift? Gruer meg til dårlige dager, men er snart halvvegs og det er jo bra. Har hatt noen fredelige dager og satser på at immunforsvaret er oppe og går. Fantastisk å være i form til å rusle rundt huset med trillebår full av vedkubber og minstemann på toppen. Ligge på graset i termodress, se hvor glad minsten blir når mamma klarer det kunststykket å fiske opp en makk fra molden. Sist uke ble det til slutt isolat og nede i 0,3 på de hvite blodlegemene. (Intern-prat, det er altså lavt.) Uansett så er dette så lite i forhold til de som ikke får beholde håpet om å bli frisk. Jeg er takknemlig. Har tenkt endel på det å være "merket", følelsen av et kryss i pannen. Døden som satte et spor. Sto foran deg på vegen. Stoppet deg. Så på deg. Jeg så tilbake. Skal aldri glemme det.

Endel har hjulpet meg i tiden etter det første sjokket. Får prøve å samle det i et innlegg. Kanskje det kan være til hjelp for noen. Føler meg ikke så tøff eller tapper som mange andre. Men noen kjenner seg vel igjen i det og... Vi er ulike. Jeg går i kjelleren først, men når jeg kommer opp er jeg klar. Noe blir annerledes på en fin måte. Men det å være helt, helt glad- sorgløs virker som en evighet siden. Som noe gammelt, fra ungdomstiden, borte for alltid. Alt nå er mer skjørt, minutt for minutt, takknemlig, skremt. Men alt det fine er nært. Helt inntil. Så nært som det kan bli når man vet at alt skal vekk. En gang. På et eller annet vis. Kanskje det blir lenge til.

Bilde herifra

Noe bra, fram i tid

Tenkte at bloggen ikke skulle handle om hver eneste lille detalj i denne perioden med cellegift. Ble lei av tanker og ord rundt sykdom. Etter 2 mnd`s panikk kunne jeg endelig tenke`sommer` uten stikk i magen og et `hvor er jeg da` / `hva vet jeg da`. Endelig le av en situasjon, en film. 2. kur er tilbakelagt. Immunforsvaret er elendig, generelt. Stasjon Haukeland i dag. Observasjon pga virusinfeksjn og 0,5 hvite blodlegemer (for dere som vet hva det betyr). Flotte stenger med tv/internett-skjerm over hver seng. Alenerom og greier. Tid for bloggoppdatering. Gode dager innimellom. Overgang til parykk gikk greit. Syns jo det var rart. Klippet mitt eget i god tid. Litt vemodig. Det ble kaldt. Sover med sjal. Fikk tak i karnevals parykker til guttene. Ville ta vekk noe av det rare og triste. Det blir mitt tips til andre med barn... Parykk-party. Fin kveld. Latter til mageknip. Lenge siden sist. Guttene takler det ok. Noe blir komikk, som eldstemann (snart 5) til svigermor: Mamma har mysta ein pupp! Men vanskelig med forutsigbarhet. Skal snart tillate meg tanken `det er gode sjanser for at jeg blir helt frisk`. Redd for flere av de skumle beskjedene. Har billetter til Dylankonsert 29.juni. 1.plan om noe bra, fram i tid. Skal da feire at de 6 kurene er over.

Ok ok

1. kur overstått. Ikke så mye å fortelle annet enn at gift-delen i 'cellegift' ble mer enn et ord. 4 timer etter at dosen var satt fikk fjeset faktisk en grønn-tone i det bleke. Litt Disney men ikke så mye trøst i det. Godt å være på sykehushotellet. Klarte å se en film og sov deretter 14 timer i strekk. Dag nummer 2 var super. Besøk av gode venner. Fikk/fikk låne bøker og flere filmer. Gikk tur. Trodde det hele var over for denne gang. Så kom dag 3 og 4 med kraftig kvalme igjen. Har bare døst og døst. Litt uventet akkurat det der (den gode dagen, ikke de dårlige). I dag (4. dagen) går det greit. Tok minste mulige runde i utmarka. Litt ustø/skjelven til beins, men godt med frisk luft.

I morgen er det bytur. Parykken har kommet og skal tilpasses. Tenkte å klippe håret litt gradvis i dagene som kommer. Ha guttene med på det. De må jo bare venne seg til å se meg både med og uten hår. Prøver å få det til å høres gøy ut at jeg skal se ut som onkel på håret, men responsen er dårlig.

Ser at jeg generelt skriver lite om det å være mor til tre små. Det er fordi dette punktet er det aller såreste nå. Knuser hjertet.


(Maleri av Franz Gertsch)

Et kryss i pannen

3 dager til 1. dose cellegift. Går stort sett daglig en liten runde i utmarka. Ser på havet. Dagene blir lysere. Men tankene pendler. Legevitenskapen er det som skal prøve å redde meg ut av dette. Og jeg skal gjøre det jeg kan. Gå turene, få solstrålene, gjøre yoga-øvelsene, gjøre noe gøy, tenne telysene for håp og for kaos og si noen ønsker ut over fjorden før nattetid.

Men tanken på døden finnes jo, selvfølgelig. Følelsen av at døden satte et kryss i pannen min. Kanskje slipper jeg unna, men fra naturen sin side var det egentlig ikke meningen. Siste halve året hadde jeg en aning om at noe skulle skje. En ganske nøyaktig aning om hva. Forvarsler. Kanskje kroppen visste at noe var på gang. Eller, det gjorde den jo. Etterhvert identifiserte og mobiliserte den krefter imot disse klumpene. Kanskje kroppen prøvde å fortelle det til bevisstheten. Det hele er ganske absurd. Rart å skrive om, jeg er stort sett en realist, men ikke noe poeng her om man ikke er ærlig. Uansett, alle disse forvarslene gjorde trolig at klumpen ble oppdaget tidligere. Og selv om forvarslene handlet om død, så vil jeg i ettertid tolke det slik at kroppen ikke kunne vite at det finnes leger og medisiner. At trusselen "fysisk sett" rett nok ble identifisert som livstruende. (Er jo tross alt en optimist..!)

Den store skrekken har begynt å slippe taket. Kanskje erstattet av noe matt, kraftløst, ikke helt til stede. Håper at jeg kan få lov å bli helt frisk. Og få lov å tenke på kroppen som sterk igjen. Min igjen...

(Bilde herifra)

Skjør sak...

Lørdag for snart en uke siden var formen stigende. Lettelsen over at det ikke var spredning til lymfene seg langsomt inn. Spilte høy musikk i stuen og danset med minstemann. ('Young Girl' med Gary Puckett & The Union Gap). Han gjorde høye kneløft og jeg hermet. Gikk over til fysioterapi-øvelsene for fraværende bryst og lymfer. Heiste skuldrene oppunder ørene og trakk pusten dypt inn. Dermed et nytt "attack". Fikk kroppen i cirka 90 graders vinkel, mens jeg rygget bakover mot en stol. Det hele varte ikke mer enn tre-fire minutter. Så roet det seg sakte ned.

Ringte legevakt som ringte Haukeland og de ville ha meg inn til observasjon. Ny tur med legebåt. Hadde med meg bok denne gangen. Følte meg litt mindre troverdig på akuttmottaket med en roman i hånden. Eller kanskje man etterhvert bare føler seg litt hjemme? Heldigvis så alt bra ut. Smertene kan stemme oversens med at blodproppene ligger langt ute mot lungeveggen. Jeg var allikevel redd for hjertet på grunn av den plutselige smerten og at ekg'en er litt uvanlig. Like før utskrivelse var det tilfeldigvis en hjertelege i rommet med et flott ultralyd-utstyr og han tok en sjekk. Det så bra ut og jeg fikk gå.

Om en uke er det oppstart cellegift. Blir første natten på sykehushotellet. Skal prøve å kose meg med ski-VM. Idéen med 1,5 måneds oppbygging av kropp og sinn fra operasjon til cellegift har blitt punktert gang på gang. I dag har det vært innedag iført stilongs med løse knær fra morgen til kveld. Jeg skylder på den travle dagen i går:

Testing av parykker! Klarte å tenke positivt på situasjonen. To gode venninner assisterte. Takk L og K! En flott fasong ble valgt etter løfte om at den helt klart kunne steames til å bli mye flatere enn den var. Vil helst ikke ha høyt hår. Det vil si, jeg har veldig flatt hår og veldig flatt bakhode så stort hår blir feil om jeg kan tillate meg å ønske å se ut som meg selv den nærmeste tiden. I samme slengen var det innom et lite bakrom i en undertøysbutikk. Stort maleri av en kvinne uten bryst og en mann som holder rundt + lysekrone. Fikk byttet vatt-puten med en silikon-variant. Tenkte plutselig på staten som en koselig nisse som spanderer på oss denslags. Nå lurer jeg på om den er et nummer for stor. Det sto mellom to størrelser. Høyre brystet som forsvant var i grunnen litt større enn det venstre. Jaja. Jeg vil altså ha et mindre silikonbryst og så flatt hår som mulig.

(Maleri av E. Peyton)

Krigeren

Jepp. Kunne vært meg ved havet med ny, flott parykk. Har kastet meg ut i yoga via Youtube. Titlene på positurene var veldig motiverende: Warrior one og Warrior two. Litt stress i starten. Hadde ikke yogamatte og begynte å skli på sokkelesten da jeg endlig fant rett vinkel og avstand mellom fotbladene. Fikk et brått kast med begge de dårlige skuldrene for å gjenvinne balanse. Ene siden stiv pga operasjon, andre siden stiv pga blodpropp. Men en kriger gir ikke opp så lett! Justerte litt og klarte sånn noenlunde å få bevegelsene til å stemme med pusten inn og pusten ut. Dette er jo veldig, veldig viktig.

Laget en liste med tegninger og instruksjoner som jeg kan begynne med. Men letingen etter yoga-musikk var tung. Mye synth-versjoner av Beethoven med bølgeskvulp bak. Dette vekker en voldsom trass. Fant til slutt noe som faktisk hørtes asiatisk, rolig og fint ut. Jeg er klar over at all musikk man liker sikkert fungerer bra, men jeg vil jo gjerne ha litt eventyrstemning og. Litt inn i en film og langt avsted. Nøyaktig det jeg trenger (i tillegg til rolig utstrekking og styrking av muskler + pusteøvelsene). Tror det er bra for lymfene og. Og fint å tenke til kreften: 'Nå kommer jeg og tar deg!'

Ellers fikk jeg telefon fra Haukeland: dato for første cellegiftkur er fredag 25. februar. Skal få noe som heter FEC 100. En hestekur har jeg inntrykk av. Hver tredje uke, seks ganger. Det vil si til midtsommer, etter planen. Håper jeg klarer å holde meg noenlunde frisk. Spennende å se hvilken effekt dette får på kroppen. Tenker på bivirkning men ikke minst virkning. Selve klumpen er ute, så synlig effekt vil det ikke bli.

Får heldigvis slappe av på sykehushotellet til dagen etter og kanskje mer om behov, siden jeg bor litt utenfor allfarveg og har 3 små som nok har best av å se meg når jeg er over første kneiken... Blodproppen og turen med legebåt en svart natt i liten storm har vel gjort meg litt engstelig.

Har hørt at de første par dagene er verst. Noen med erfaring ifht FEC 100?