tirsdag 25. januar 2011

Helsefokus og merkelige kommunikasjonsformer

Leser 'Kreft og terrenget ditt' av David Servan-Schreiber. Fokus på hva en selv kan gjøre. Endre kosthold og andre vaner, nøste opp og reparere gamle traumer om de skulle finnes, trene opp evnen til indre ro og med dette stimulere immunforsvaret og ellers lage visse hindringer for kreftcellene. Andre ting som sikkert kan skje er jo at man får et bedre liv, uavhengig av kreften. Liker boken. Pleier som oftest å være trassig til "denslags" litteratur, men forfatteren er selv lege, med uhelbredelig kreft. Han har en god blanding av saklighet, nøkternhet og nysgjerrighet. Henviser til kilder og tester der det finnes og til din egen sunne fornuft der bevis er vanskelig å oppdrive. Anbefaler den.

A propos manglende bevis - en liten historie:
(I denne livssituasjonen vil man jo gjerne ha håp. Gode, faktarelaterte nyheter er flott. Men noen ganger kommer andre, rare situasjoner som man kan tolke som man vil. Kalle hva man vil. For eksempel i går, etter pumping nummer 2. (200ml denne gang)).

Jeg går innom favorittbutikken Fretex. På et stativ henger en bluse i et syntetisk, blankt stoff i den fargen jeg liker minst: 'Cerise' (rød-lilla-rosa). Absolutt ingenting ved blusen er etter min smak. Men- hvorfor "roper" den på meg? Går bort til stativet og tenker "Hva ER det da?" (Til forveksling likt et sinnsforvirret menneske som snakker til bluser.) Det er rett før jeg slår ut med hendene og spør høyt. Ser da merkelappen i nakken: Mitt fornavn, mellomrom, og så 'vie'. (Som betyr 'liv' på fransk). Ikke så nøye hva dette er, men jeg ble glad. Tar det som et godt tegn!

Ellers to dager til MR av hodet. Nevnte til fastlegen at det et halvt års tid har vært noe rart med synet. Som om jeg bare ser med ett øye om gangen. Veksler mellom de to. Utifra dette får jeg altså innkalling til MR. Håper det ikke viser noe unormalt, annet enn en litt god fantasi knyttet til kommunikasjon med tilfeldige klesplagg. Gruer meg. Virkelig. Tenker å gå alene. Men nå stiger frykten gradvis, så vi får se. Blir så påvirket av alle andre på disse venterommene. Hvem kjenner man som ikke jobber en torsdag klokken 10.00?

Og nå er det virkelig snakk om en trommel. Trodde først at CT var en trommel, men der var jeg såvidt innom åpningen. Nå er det virkelig dette røret med masse bråk inni. Men selvfølgelig glad for alt som blir sjekket. Om det skulle vise noe galt, så er det best å vite. Syns jeg...

Takk til dere som kjenner seg igjen i dette og som legger igjen fine kommentarer! Ønsker all mulig  bedring til dere.

(Bilde herifra, 'Tidsreise')

8 kommentarer:

  1. Det kan jo ikke annet enn å være et godt tegn med den blusen!

    Sender deg noen gode tanker, og ønsker deg lykke til med MR. Krysser fingrene for at alt er som det skal i ditt hode:)

    SvarSlett
  2. Hei igjen. Bare en liten hilsen fra ei som har kommet litt lenger i" systemet" enn deg. Dette går greit - holder hånda di i tankene når du tromles;-)) Kjøpte du blusen da?

    Klem og hilsen fra HLS

    SvarSlett
  3. hei nå må du ikke gjøre som meg
    gruet meg veldig til MR men det gikk jo BRA det er jo bare ca 20 min.værtflere ganger med hodet jeg har vært mye lenger me andre ting og det går utrolig veldig greit det og !! så gå med tanken som jeg gir deg nå at det går BRA.lykke til!!! wimsa

    SvarSlett
  4. HLS: Du, jeg lurte litt på om man burde kjøpe denslags bluser. Tok den med og holdt den opptil meg i et speil, prøvde virkelig å se et potensial. Men, nei, den var bare ikke fin. Jeg tok i mot beskjeden, men ellers kan den få henge til noen andre. Tok et bilde med mobilkamera da! Så bildet ser jeg på innimellom.

    Alle: takk for oppmuntring ang MR. Tromlingen skal gå greit. Men om jeg gruer meg skikkelig til den, så blir det litt kortere tid til å grue seg til telefonen med svar...

    SvarSlett
  5. Tror vi er enige om farger, (denne gangen) ;) Lykke til videre...

    SvarSlett
  6. Hei, jeg har vært med hodet mitt i MR-maskinen på Haukeland, og det er mye bedre enn det var på Curato i Lillestrøm. På Haukeland fikk jeg øreklokker med P4, nyheter og musikk, så tiden gikk veldig fort. På Curato (eller var det ahus) var jeg overlatt til mine egne tanker, og da gikk tiden veldig sakte. Lykke til!

    SvarSlett
  7. Dunkel: takk!
    Eljos: jeg skal i en maskin i Bergen sentrum. Musikk hadde vært flott... Ellers har jeg fått en god venn til å følge meg så det blir så bra så.

    SvarSlett
  8. Hei!
    Jeg er av dem som aldri leser andres blogger om kreft. De gjør meg som oftest mer bekymret for egne bekymringer, i tillegg til at jeg får en haug med nye bekymringer som jeg selv ikke hadde tenkt over. Min samboer er nettopp frisk igjen etter lymfekreft. Selv skrev jeg blogg om tankene underveis, men tilhørte altså de sære som ikke samtidig leste om andres sykdom. Din blogg dumpet jeg over helt tilfeldig for en stund siden, og da tenkte jeg bare: "endelig"! Endelig noen som skriver om tankene sånn som de faktisk er. Ekte. Jeg leser fortsatt ikke blogger om kreft, men jeg skal følge bloggen din. Fordi den handler om de ekte tankene. Jammen har jeg ikke grått litt også, i gjenkjennelse.
    Jeg sender alle gode tanker jeg kan! Grusom sykdom, grusomme tanker, men det skal gå bra til slutt!!! Stor klem, og masse lykke til videre fra meg!

    SvarSlett

Takk for kommentar!